Halvmaraton bl.a

Da har eg sagt det, og det skal eg stå for.
Eg skal da delta på halvmaraton neste år.
Har ingen anelse på hvordan dette skal gå, da eg går fra nullform i forhold til springing... :O

Men det skal vel helst gå bra! :)
Eg har snakka og skal snakke med ptn, så er det vel bare å legge seg i treninga!
Håpet er at vi blir en hel gjeng fra klassen som deltar der distansen selvfølgelig er opp til hver enkelt!

Så viss eg bare får kontroll på eller får "kvitta" meg med mitt "ms-belte" som kommer hver gang eg skal springe over lengre distanser, og håpe på at MS`n ikke leer for mye på seg til den tid kommer!!

Igjen vil det da bli et spennende år, med mange nye utfordringer pga meg og min store munn, men også fordi det er mye spennende som ligger i kortene!

Eg er da også frivillig på Folken, studentersamfunnet i Stavanger, og der blir en kjent med masse nye kjekke folk og får med seg mye god musikk.
Kjempe kjekt å ha muligheten til å være med på noe sånt! :D

Studentersamfunnet Folken

I skrivende stund sitter eg på et hotellrom i Gjøvik.
Det er landsstyrehelg, her stiftes det nye bekjentskaper og det er en del felles aktiviteter!

Men eg må ærlig innrømme at eg ser virkelig fram til påskeferie, det skal bli så fantastisk å få komme heim til mannen min!!
Det er ganske hard å være så langt borte, både emosjonelt (for savnet er enormt) og reint materalistisk/økonomisk.
Det tar på å ha to husstander en skal betale for...
Og mens en da først er hjemme, så skal eg få komt meg til nevrologen min (long time no see, meen det er jo en god ting)....
Men det er greit å få snakka med de, hørt med ho om ting en evt lurer på i forhold til ene med det andre!!
Også skal det bli kjempe å fått sett kjente og kjære igjen, ikkje minst skal vi til Sogn en tur og endelig (!!!) få besøkt tantungen.
Du skal tro tanta har planer om påskeharesti og anna morro!! ;)
Kort sagt, eg gleder meg!!!

Eg har det ikke alltid bra!

Eg har på langt nær en god dag hver dag, og eg har nok ikke så mye energi og futt som det en ser utad.
Om du noensinne har fått komt inn til meg på en dag der eg ikke har hatt anledning til å ordne opp, så ser en det meget tydelig.
Det handler om å velge hva en vil bruke energien sin på.
Når energien begrenser seg så kan en bruke tida på ting som ikke er viktige for en, eller en kan snu fokuset og bruke energien på kjekkere ting som kanskje gjør at du får en ekstra high i den ellers så fraværende energien.
Eg velger å bruke min energi på å trene (for å få mer energi) slik at eg kan jobbe og være sosial i tillegg til skolen, og sad but true da ser det deretter ut på hybelen.
For når eg da kommer heim så har eg ikke mer å gå på....

Om eg ekstra uheldig å våkne opp til en dag der humøret er labert og dagen begynner dårlig, da har eg ingenting å gå på den dagen.

Dette her er så vanskelig for hvermannsen å forstå at eg prøver å skrive det lettere....
Det dreier seg ikke om latskap eller egoisme (eller kanskje litt), det dreier seg om å ha en bivirkning av en sykdom som tapper deg for det som går ann.
Det er en sykelig trøtthet som kanskje du som leser nå opplever når du har skikkelig influensa....
Ring a bell??
Tenk deg nå å ha det på dagligbasis!

Nå skal ikke eg klage for eg har dette mildt.
Meen en gjenganger for de fleste som har noe kronisk og sliter med fatigue som det heter er at en møter ikke forståelse for det.
Det er faktisk et reelt problem, det er ikke i hodet til noen, det er ikke det samme som å være sliten en dag, det er revnende likegyldig om en person ser så bra ut til tross for en sykdom.
Det er meget mulig det er velmenende, men.....

Så kommer det til en dag når en ikke har det så bra.
Hva skjer da?
En får spørsmål om en har det bra, skal en da svare eller skal en si som alle at ja, det går så fint!?
Selvfølgelig skal en ikke legge ut livshistorien sin i tide og utide eller til alle du møter, men når noen spør så burde det jo i grunn være lov å si at nei akkurat nå har eg en dårlig periode....

I dag har eg det eg ville kalle for ms-bein.
De er tunge og vil liksom ikke fremover.
Eg tenker med skrekk og gru at eg skal på jobb med disse beina, men det går nok bra!! ;)
Men i dag kunne eg valgt å ikke ha det noe særlig, og på mårran i dag så var ikke verden så bra, til og med Torunn kunne begynt å gråte i dag....
Så kommer eg et øyeblikk til meg sjøl og tenker hvorfor skal eg syns så synd på meg sjøl??
So what om beina krangler, eg kan da krangle tilbake!!!
Men i dag måtte eg gå ekstemt langt inn i meg sjøl for å finne den ellers så sprudlende og selvmotiverende meg, i dag sleit ho!!

Men til syvende og sist er valget mitt!
Eg kan velge og la denna sjuka styre meg, eller eg kan styre meg.
Noen dager vinner nok ms`n, men de aller fleste dagene er det eg som seirer!!!
Mitt håp er at eg skal klare å holde meg her!! ;)

Håper du som leser har en strålende dag! :)

Good times! :)

Akkurat nå er livet ganske så fullkomment.

Helsa er bra, humøret er bra, er omgitt av flotte og kjekke mennesker.

Det eneste som mangler her er gutta mine, da hadde verden vært perfekt!

På skolen går vi spennende tider i møte med praksis og masse oppgaver å løse.

Litt mindre kjekt er eksamen, men det går seg til! ;) 

Dagene på hybeltilværelsen blir fylt med trening, kjempe kjekk trening.

Eg er jo så heldig å ha ramla over en fantastisk pt som utfordrer, støtter og åpnet en helt ny verden for meg innen trening!!

Kan en noe anna enn å være fornøyd med det?? :D 

Ellers er det mye sosialt med studiekamerater fra skolen.

Eg koser meg max!! :) 

Forrige dagen ringte sykehuset meg for å kalle meg inn til en oppfølgingstime på ms-klinikken hjemme, og det å kunne si at det er ikke noe hast med meg for formen min den er kjempe bra om dagene....DEN FØLELSEN!!

I dag er det rydding og vasking av leilighet som står på tapeten før det kommer en gjeng med kjekke jenter inn dørene her litt seinere!!
Så i tiden fremover må en prøve å få organisert seg litt mer på hybelen, dvs SKAFF DEG EI BOKHYLLE!!!
Ikea next!!
Må ha system på bøkene mine.
Spesielt nå!! ;)

På onsdag skal eg finally få tatt den tatoveringa som eg har venta så sjukt lenge på! hehe ;)
Eg gleder meg, eg gleder meg!!

Håper nettopp du har en flott dag!

pain is inevitable, suffering is optional!!

I dag har eg bare lyst å legge meg ned og gi meg.
Det er ingen fighter igjen i meg i dag…

Den evige kampen som aldri leder noen vei…
Som ingen ser eller føler….
Som ingen hører….

Er alt i mitt hode? 

I dag kjenner eg at det er slitsomt....
Det er slitsomt å gripe dagen, å smile, å gjøre noe i det heletatt…
Det er rett og slett slitsomt å være meg.

Eg mister motet…

Spørsmålene svirrer… 
Hvorfor meg?
Hvorfor mitt liv?
Hva galt har eg gjort?
Hvorfor prøver du?
Hva skjer med studiene, er det reelt at du klarer dette?
Hva i all verden skulle du dra så langt vekk fra de som støtter deg i tykt og tynt etter?

Svarene er løsningen!!

Hvorfor meg? 
- Hvem vet! Kanskje fordi eg kan klare det, kanskje fordi eg har en genfeil som gjør at mitt    immunforsvar tar litt av (så enkelt, så vanskelig).

Hvorfor mitt liv`?
- Der vil eg si fordi eg trengte en kraftig oppvekker. Eg trengte å endre på div ting og det har eg gjort.
Eg har det jo bedre i dag enn eg har hatt på mange år.

Hva galt har eg gjort?
- Hva galt har du ikke gjort? :P
Hvem sier at du må ha gjort noe galt for at nettopp din verden har blitt sånn. 
Må du ha gjort noe galt for å få en sjukdom?
Har du gjort noe galt når du har influensa?
I grunn et tåpelig spørsmål!!

Hvorfor prøver du?
- Fordi eg kan ikke stoppe opp.
Det er for faen mitt liv!!
Ingen andre kan styre det, eg kan stikke så mange kjepper i hjula til denna sjuka som det går ann.
Du skal være sikker på at her er det motstand!!!


Hva skjer med studiene, er det reelt at eg klarer dette?
- Per i  dag er det reelt ja! Ingenting tilsier at ikke eg skal kunne dette!!
Studiene går sin gang og eg får bare prøve å henge med så godt det lar seg gjøre.
Vi har alle hindringer på vår vei, noen av mine er kanskje litt høyere enn de ville vært ellers…
TA BEDRE SATS!!! ;)

Hva skulle du dra så langt vekk fra de som støtter deg i tykt og tynt etter?
- Har det falt deg inn, Torunn, at du kanskje trengte det?
Du ville ta en utdanning, du ville fremover i livet, du fikk denna sjuka og du hadde mange til å støtte deg på.
Kanskje du trengte å vite at du kunne klare en hverdag aleine med alt det innebærer.
Uansett hvor skummelt og lite moro det er å være vekke fra mannen din, så kan du være det.
Du klarer det du vil!!
Det er jo desto kjekkere å møtes når det har gått så lang tid mellom hver gang dere sees, kjærligheten blomstrer som aldri før! ;) 

Eg satser på at fighteren i meg er tilbake igjen i mårra!!
Min verden er for mørk og skummel til at lyset ikke skal slippe inn…

Eg har nå bestemt meg for en tatovering etter åhhhh så lang tid!
Den skal symbolisere alt det eg sier her nå!
Den skal symbolisere den kampen, tankene, følelsene, innstillingen og motet som kreves, men mest av alt skal den symbolisere at EG gir fingeren til denna sjuka!!!
Kanskje eg kan slippe unna noen flere av disse dagene!
Min kamp er kanskje slitsom, men noe av det verste er når en har en «dårlig» dag….ingenting tapper deg mer for energi!!

Sier god natt til verden og regner med at den er lysere i morgen! ;)
Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe!!

Min kamp..!?!

Hver dag er en kamp.
Eg kjemper min egen stille kamp.
Eg legger meg hver kveld med et håp og et ønske om at ingenting skal endre seg over natta, eg har et håp om at morgendagen skal være minst like god som dagen i dag.
Eg kan skrive samme setninga på en anna måte: eg legger meg hver kveld og er vanvittig redd for hva morgendagen skal bringe.
Det er kanskje en type angst en har med en så lunefull sykdom, så da er det kanskje enda viktigere å klare å vinkle det negative til positivitet eller hvertfall til håp/ønsker.
For det er ikke til å komme unna, eg er redd!!
Redd for:
- hva som skjer i min fremtid.
- for å være aleine.
- for å ikke kunne fullføre det eg har begynt på.
- for denna sjuka.
- for å miste meg sjøl i denna kampen. ++++++

Men skal en ha fokus på det da? 
Blir mitt liv bedre av å kjenne på dette?
Blir det bedre av å vinkle til det negative??
Både ja og nei, for ja det er bra å kjenne på dette, men til en viss grad!
Å kverne på dette dag ut og dag inn kan neppe være bra!!

Denne uka har eg vært litt uheldig.
Skada leggen min på trening.
Fikk beskjed om å ta det med ro, stelle pent med kroppen, roe ned i en uke, ikke tren, ikke tren beina.
Hva ville de at eg skulle gjøre??
Eg hadde blitt gal og eg hadde fått fatiugen tilbake viss eg hadde satt meg ned.
Ja, klart skal eg ta det med ro, men eg skal ta det med ro ut i fra mine forutsetninger for hva rolig er.
I min verden så vil eg si at eg steller pent med kroppen, alt i min hverdag dreier seg jo om nettopp det. 
Spise riktig, få i deg vitaminene du trenger, være i bevegelse.
Hele min hverdag dreier seg om å stelle fint med kroppen, det har kanskje ikke gjort det hele veien, men det er ALT (nesten hvertfall) det går i nå!!

Det viktigeste for meg er å kunne håndtere hodet mitt, å takle nettopp det uvisse og faktisk tørre å legge meg.
Hver kveld, hver dag, hver natt, hver morning….
Det går ikke ann å stoppe tankene dessverre…de er der uansett om en vil eller ikke!
Eg har et avslappa forhold til meg, min kropp, min sykdom og mitt liv, men det vil ikke dermed si at eg ikke har mine utfordringer i forhold til det.
Spesielt nå når eg er «aleine» i Stavanger…
Det har krevd så vanvittig mye å være her, å begynt på ny atter en gang, slippe ukjente innpå meg igjen, å kjenne på den følelsen av å være aleine med alt som innebærer å være meg…!!

Eg vet det er mange som tror at treningen eg gjør er for å gå ned i vekt, for å bli slankere osv osv.
Eg trener fordi det er livsnødvendig for meg og fordi eg syns det er vanvittig kjekt!!!
Eg har satt meg som mål å få fettprosenten ned i år, men det er fordi det gjør det lettere for meg i det meste, eg trenger ikke bli spes mindre av den grunn, men eg vil da bygge muskler for å ha et bedre utgangspunkt viss signalene fra en muskel til sentralnervesystemet skal bli svakere pga en skade på nervene, så har eg i hvertfall et bedre utgangspunkt når hele muskelen har skikkelig kontakt med nervene som sender signalene.

Eg kjente med skrekk og gru på den angsten som tok meg når eg hørte den revnende lyden i foten.
Eg tenkte med en gang på at NÅ hovner det opp, NÅ mobiliseres immunforsvaret mitt også tar det helt av, NÅ kommer det sikkert et schub som følge av dette.
Så var beskjeden å ikke trene noe særlig før dette var i orden, igjen SKREKK OG GRU!!
Skal eg ikke ha en fungerende hverdag pga en liten muskel i leggen?? :O :O 
Skal denne lille skaden stoppe hele meg??
Eg gikk rett i kjelleren!
Men når alt kom litt på avstand, eg fikk summa meg litt og Leta skjønne fikk meg med på trening (ja, faktisk!!) så kom ting seg litt likevel.
Eg sendte mail til pt`n her med hva legen hadde sagt osv, og fikk verdens beste beskjed om at eg skulle berre følge programma som eg hadde fått fra han.
Prøve beinøvelsene, gikk det ikke så skulle eg droppe de. 
Gikk det bra så skulle eg bare fortsette, men ikke med samme belastning som før.
Eg trur nesten ikke eg har vært så glad i hele mitt liv…hehe… ;)

Eg har nå bestemt meg for å tattovere meg!!
Så i fast Torunn modus skulle det jo helst ha skjedd ei uke før eg bestemte meg, men prøver å styre meg litt! Hehe ;) 
Ei herlig jente fra Belgia som har tegna, og eg er så heldig å få lov å bruke tegningen hennes!!
Gleder meg så sjukt til å se resultatet.
Kan nesten ikke vente…hehe ;) 

<3 bobla mi <3

I dag er det 1. februar, det er snart en mnd siden eg såg mannen min sist.
Kjenner at dette er litt lenge.
Savner han vanvittig masse og de to store koseguttene våre!!
Skulle gitt mye for å få superhappy kos fra to glade gutter, og eg skulle gitt mye for å få en skikkelig lang og herlig klem fra mannen min.
Bare bli holdt rundt leenge!!
Det er i hvertfall enda 14 dager til vi kan sees igjen, og eg håper de går fort!!! 
I mellomtiden skal vi ha fremlegg av gruppeoppgave også er det hjemmeeksamen i somatisk helse!! 
Skumle saker begge to, men lyspunktet er jo at mannen kommer samme dag som eksamen leveres!!
HURRA!!!

Not all days are good...

Når eg våkna i dag og såg overskriftene i avisa så hadde eg mest lyst å sette meg ned å grine.
Klumpen sitter i halsen mens eg ser på bildene og filmene som er i nettavisene.
Herregud så forferdelig!
Heile den vakre bygda i indre sogn berørt av en forferdelig tragedie!
Det er uvirkelig, det er grusomt, det er forferdelig.
Det finnes ikkje ord til å beskrive det.
Det setter nok verden litt i perspektiv for noen og enhver.
Kanskje burde en sette pris på det en har? 
Alt vi tar forgitt i hverdagen!
Ingenting er gitt, du er ikke garantert noe.

Eg tar meg sjøl i de samme tankene!
Eg setter veldig stor pris på hverdagen, og hver dag som går der eg har en kropp som fungerer og helsa er bra.
Men eg skal ærlig innrømme at de materielle godene eg har, tenker eg ikke så mye over...

Det eg derimot kjenner på når eg er så langt vekke fra mine kjente og kjære er angsten for at det skal skje de noe.
Hver gang det skjer en bilulykke, en brann e.l så knytter det seg i meg.
Alle kjenner alle faktoren er svært gjeldende og ikke god i disse situasjonene.
Så mange som eg kjenner, er det noen av mine som er berørt.
Hva kan eg gjøre da?
Jo, ingenting.
Eg er for langt unna.
Til tider føles det maktesløst å skulle være aleine i en fremmed by og ikke ha noen av mine nærme.
Men så slår det meg, dette er faktorer en ikke kan gjøre noe med.
Ja, en kan lære seg å sette mer pris på det en har framfor å skulle hele tiden ha et behov for mer, mer, mer….
Men naturens krefter og tilfeldighetenes situasjoner kan vi ikke styre og skal en gå rundt og tenke på hva som skjer om og viss osv… da blir en tilslutt gal!


En av grunnene til at eg i det heletatt skriver en blogg er for å få kontroll på mine tanker om alt som skjer i mitt liv.
Eg trenger å kunne skrive det ned til tider.
Livet mitt er på mange måter en prøvelse, eg har hatt mine kriser og kommer nok til å få mange av de på min ms-vei, men eg har aldri vært og kommer nok aldri til å bli en person som setter meg ned og blir lamslått av det som foregår.
Ting skjer og det er valgene en tar som avgjør hvor en ender!



Eg ser nå at eg er heldig som har klart å bearbeide min sjukdom, min livssituasjon og alt som har skjedd i mitt liv.
Eg har «godtatt» at det er sånn det er, dette er det eg har fått så da er det jo opp til meg hvordan eg skal bruke det.
I forhold til min utdannelse så kan det være vel og bra med min egenerfaring, men det en må huske på er at det er MIN erfaring og ingens erfaringer er like.
Det er dager på skolen der det vi har om i forelesningene treffer en, det kan treffe en hardt og brutalt, og det er i de situasjonene at eg ser fordelen med å være nettopp meg med mine evner til å håndtere kriser.
For lets face it, det har eg blitt fantastisk dyktig på!
Kanskje det ikke er noe å være glad for, men akkurat nå og akkurat i krisesituasjoner så er det noe å være glad for.
Det gir meg mange fordeler, men eg er ikke lenger unna at eg kan se at det kan gå i motsatt retning også.
Det er en hårfin balansegang mellom å håndtere kriser i ditt liv og å håndtere de «litt for godt».

Eg har nå engang en litt dum personlighet, eg skulle så gjerne ha hjulpet alle rundt meg, uansett hva problemet/utfordringen måtte være.
I`m your go-to-person, så når eg måtte begynne å sette meg sjøl i hovedsetet var det i seg sjøl en «krise» i mitt liv.
Det krever så vanvittig mye å være sentrert rundt meg og mitt.
Å ikke skulle bidra, hjelpe, støtte, finne en løsning e.l for andre til enhver tid, det er en utfordring i seg sjøl.
Eg har gått mange runder med meg sjøl for å komme hit eg er i dag.
De har trekt meg langt ned, på et tidspunkt forsvant eg.
Eg mista meg sjøl rett og slett, men eg har klart å finne tilbake til meg.
Det krevde noen drastiske tiltak i livet til meg og min mann.
Vi flytta, og du kan jo spør han hva som skjedde med kjerringa når vi flytta!
Tipper på svaret er at det var store forandringer, humøret kom tilbake og den sprudlande smilande jenta kom fram igjen. ;)
Vi fikk en aktiv livsstil, vi måtte legge om kosthold pga matallergier (hos meg) og vi begynte å trene!
Det siste året har vi virkelig gått inn for trening, og herlighet for noen resultater vi har å vise for det!
Ikke bare kroppslige synlige resultater, for min del er de ikke så viktige, men alt det trening gjør med en både fysisk og psykisk.



Det er helt utrolig hvor «lett» det er å håndtere ting nå.
Om en har en dårlig dag så drar en på trening og tar en real økt, kommer hjem og har fått ting litt på avstand og sortert hodet litt, så klarer en å se utfordringen fra en anna vinkling.
For meg er det alfa omega å kunne trene!
Vet ikke helt hva eg kommer til å gjøre eller hvordan eg klarer å håndtere det om den muligheten forsvinner….!!!
Men eg håper virkelig at det ikke skjer, og eg kjemper en stille kamp hver eneste dag for at det ikke skal skje.
Eg håper at eg skal klare å være på krigerstien mot dette så lenge eg må.


Et av mine største våpen mot ms`n er at eg velger å bruke en hel del penger på å ha en pt, eg har da alså en her som eg studere og eg har en hjemme.
Eg skal glatt la være å kjøpe meg noe materielt så lenge dette hjelper meg såpass mye, da kan eg nedprioritere nesten alt anna! ;)
Eg gjør dette for at eg skal klare å dra meg sjøl på trening på de verste dagene, for eg har de sjøl om det kanskje ikke virker sånn.
For min del er det jo sånn at dager der eg er helt plankekjørt er det desto viktigere å komme meg ut og på trening.
Eg kan våkne og være kvalm, svimmel og så trøtt og utslitt som du bare kan tenke deg.
Det sier seg sjøl at det ikke akkurat er trening en har mest lyst til da, men eg vet at det er akkurat da det er viktigast!
Og tru meg DET er en kamp å komme seg opp av senga og faktisk gjøre det!!
Om eg ikke hadde hatt så god støtte i min mann som så mange ganger har blitt kjefta huden full på vei til trening, men latt meg få lov fordi han vet at det er det rette å gjøre, så vet eg faktisk ikke om eg hadde vært der eg er i dag.
Eg er ganske sikker på at du er helt unik, Arnt-Ove! <3
Vet ikke helt hva eg skulle gjort uten deg!!


Det er ikke bare for meg det er en ufordring at eg skal gå på skole.
Veldig få tenker på han som sitter igjen heime med hus og heim, vil si det nesten står mer respekt av det enn å pakke tinga og dra på skole.
Eg hadde ikke klart det uten deg, det skal du vite!


Så pga alle de eg har rundt meg, flokken min og alle som bidrar til at min hverdag er bra, så klarte eg å få en B på anatomieksamen!!
<3 A great big thank you to all, ta det til dere alle sammen dere fortjener det!! <3

Ikke alle dager er like....

Dagen i dag er tung…..
Kroppen er tung, hodet er tungt, det knirker og skriker i ledd og muskler….
Tror ikke denna skrotten var begeistra for yoga, men vi får se…
Det er skikkelig bedrittent å ha sånne dager, alt blir ille da.
Absolutt alt!

Det er på dager som i dag at tanker om en usikker fremtid kommer snikende.
Hva kommer til å skje? 
Hvilken tilstand våkner eg til i mårra, neste uke, neste mnd? 
Kommer eg til å miste meg sjøl i prosessen? 
Kommer eg til å miste andre til denna bedritne sjuka? 
OSV OSV OSV…. I could og on….!!

På sånne dager får en litt lyst å gi opp, men så kommer det lystpunkt!
Eg klarer heldigvis å se uttafor mitt hode å se alt som er rundt meg.
Alt det kjekke eg har rundt meg, alle de kjekke folka, og alle de kjekke utfordringane som eg har.
Utfordringer som eg har bare fordi eg er meg, og noen av de bare fordi eg har denna sjuka.

Det vanskeligeste med å bo så langt unna mine kjære er at det er ingen her til å gi meg en klem på sånne dager som dette!
Ingen som holder rundt meg uten noen spørsmål.
Det er ingen her som kjenner meg så godt at de kan se at oiiiii i dag….

Men misforstå meg rett, detta betyr ikke at eg har store problemer pga dette!
Eg har en dårlig dag, that`s it.
Alle har dårlige dager, men som kronisk sjuk så kan en ta en vanlig dårlig dag og gange den med minst 50.

I dag har eg en dårlig i dag, det vil ikke si at morgendagen blir likedan.
I mårra skal eg komme meg opp og dra på trening og se om eg kan få retta opp i feilen fra i går!
Eg håper det funker får å ha det sånn som dette vil eg bare ikke!!! 

Men selv på en dårlig dag skjer det noe positivt.
I dag har vi lært om håndtrening på skolen, det skal i hvertfall eg fortsette med.
Men fra å ha en arm som hadde 0 i styrke for 10/11 år siden, så målte vi håndstyrke i dag…
I dag er den på 108,7% på høyre armen og 105% på venstre, alså over det den skal være!!!!! YUHU!!!!!! 
DETTE KAN EN LIKE!!!!! 

Med det ønsker eg deg som leser dette en riktig god helg!! 

Eg vil, derfor kan eg!! ;)

Da har hverdagen så smått begynt igjen med skole i Sandnes og hybellivet i Stavanger.
Har hatt noen herlige uker hjemme, og kan ikke si at det var veldig fristende å dra hjemmefra atter en gang.
Skulle tro at en ble vant med å dra hver sin vei, men nei det vil eg ikke si!!
Syns nesten det bare blir verre fra gang til gang...
Men nok om det, i disse ukene mens eg har vært heime så har eg kosa meg noe helt aldeles mye.
Den første uka var eg tilbake på "gamle" jobben litt, det var jo kjempe kjekt å treffe igjen alle de kjekke menneskene som eg er så heldig å jobbe med! ;)
På julaften var eg og mannen aleine for første gang.
Det er en av de koseligaste julaftenane eg har vært med på.
Bare oss to uten noe stress med meatlaging eller noe, helt supert!! :D
Vi var til og med på joggetur på julaften!!
Det er i hvertfall en første for min del, og nok ganske sikkert siste.
Skal vel noe til at vi ikke har snø og glatt på disse tider flere år på rad, men vi får vel se!

På 1.juledag dro vi litt lenger oppi fylket til tanta og besteforeldera, burde kanskje stå tantene siden tante Bjørg var hjemme også.
Det var veldig koselig og som seg hør og bør ble det litt rørleggerjobb for fettern og onkelen med hodelykter og det hele!
Samt dusjing av fetteren i ekkelt illeluktende vann, compliments of his mother! ;)
Var det ribbefettet eller var det ribbefettet??? 

Vi hadde fokus på å være sammen og kose oss med akkurat det vi trives best med å gjøre i den perioden eg nå var heime.
Vi har jo vært veldig glad i å gå på Vealøs i Skien, men at vi skulle være der 29 Desember hadde eg aldri drømt om en gang.
Seint på kvelden, svart som bare det rundt oss.
Men det var utrolig fint å gå der, hadde trodd det skulle være dritskummelt siden eg ikke er spesielt glad i mørket...hehe...men det gikk så fint så!
Kanskje eg har begynt å bli voksen? :O 

Grenland er vakkert uansett om det er dagslys eller svartaste natta!
Det er det ingen tvil om. ;)

Vi er og så heldig å få være med på så vanvittig mye morro trening på MyLife senteret i Skien, både med pt, timer og egentrening!
Når en kommer hjem på juleferie og det blir annonsert på høytaleren at det er besøk fra vestlandet der, da er det morro!! Etterfulgt av en gøy og hard time med den herligeste senterlederen! :)
Vi var jo så heldig at vi ikke hadde klart å bruke opp pt-timene våre enda, så vi fikk tatt to herlige timer med Gunn!
Siste timen dro vi til med boksing som gjorde både meg og mannen vanvittig støle i mange dager etterpå.
Alt var vondt da, men ååhh så godt det er å kjenne at kroppen virker!
Det syns i hvertfall eg, men det kan jo gjerne ha noe med min diagnose å gjøre!

Det er noe av det herligeste her i verden å kjenne det at kroppen virker.
Det er litt skummelt å ta denne utdanningen som eg nå går, for det er så fokus på en masse saker som kan skje med meg også.
Noen dager er tøffere enn andre, der en må være den som skal sitte å høre på hva som skjer med mennesker som får en diagnose.
Hva diagnosen gjør med de, hva som følger med den osv osv...
DA er det så utrolig bra å ha trening å gå til, få endorfinene til å løpe litt løpsk og skape en god atmosfære inni hodet til Torunn igjen!
For det er ikke alltid like kjekt, det er ikke alltid like greit.
Så til de som til stadighet sier eg er flink, ja i deres øyne er eg kanskje det, men for meg er det et reint overlevelsesinnstinkt.
For meg er det blodig alvor og avgjørende for min fremtid!!
Så målet mitt for 2014 eller for fremtiden alt etter som er å senke fettprosenten min enda mer.
Når eg begynte å trene for 4 år siden, da var det for å endre livsstil, var fettprosenten min på 52.5 %....!!!!!!
OMG sier eg bare!!
Målet er å få den ned på 20-tallet en plass så får vi se hvor langt vi kommer! ;) 

Dette er det eneste målet eg har.
Eg har tilgjengjeld en hel del håp og ønsker for det nye året.
Eg håper at det blir et godt år for alle som er i mitt liv på en eller annen måte.
Eg håper det blir et godt sjukdomsår.
Eg ønsker å ha det bra, å klare de utfordringene som kommer med å gå på skole, jobbe osv.
Eg håper eg får se mannen min en hel del mer enn eg fikk siste halvåret av 2013.
Men mest av alt så håper eg at alle i flokken min har god helse både fysisk og psykisk, har det de kan ønske seg livet og vet å sette pris på det, og at alle har det bra på generellen!!!
For eg er glad i dere alle som en, dere er uvurderlige og eg trenger dere!!

Min kamp startet for mange år siden, men se hvor langt eg har komt til nå.
Eg gjør en masse som eg aldri hadde trudd at eg skulle komme til å gjøre eller få oppleve.
Eg kan og eg vil, på de to tinga skal eg komme langt!! ;)

<3 ET GODT 2014 ØNSKES DEG OG DINE!! <3

GOD JUL

Da er jula her, og eg er endelig heime hos min fantastiske mann.<3
Det har vært et minnerikt år på både godt og vondt.
Et år fylt med glede for alt som har gått vår vei, og så mye har gått så innmari bra.
Vi har det kjempebra, vi er lykkelige, vi har et nytt liv her med nye fantastiske mennesker.
Mannen i heimen har en jobb han stortrives i og eg var så heldig å komme inn på studiet som eg ville.
Ja, det ville si at eg måtte flytte på hybel i Stavanger, men det går jo kjempefint.
Men det har også vært et år fylt med bekymringer.
Vi har vært så heldige å få ha alle 4 besteforeldrene våre helt til i år.
Vi har hatt mye sykdom hos besteforeldrene på begge sider av familien.
En bestemor med hjerteproblemer, en bestefar med slag/drypp og en bestefar med demens og påfølgende komplikasjoner.
Vi er så heldige at vi fremdeles har 3 av våre besteforeldre med oss, men vi mista dessverre ene bestefaren vår.
Eg kunne ikke være tilstede i begravelsen hans, men priser meg lykkelig over å fått vært med han i sommer.
Eg dro hjem fra ferie med en visshet om at det var siste gang eg såg han, men uansett hvor vondt det er og har vært, så er eg så glad for at vi fikk muligheten til det.

Har fått høre noen ganger nå at selv om vi har hatt vår tunge strid så får vi det til å se så enkelt ut...
Da vet eg ikke helt ka eg skal svare.
Er det bra at det ser enkelt ut??
For det har ikke vært enkelt, men vi er heldigvis to fantastisk sterke mennesker som hittil har klart et par hinder som eg ikke unner noen.
For de som ikke vet det da, så møttes eg og mannen min ca på ungdomsskolen.
Det skulle ta 10 år med vennskap før vi ble noe mer enn bare venner.
Vi ble kjærester og innen et år var vi forlova, i løpet av 3 år var vi gift.
Den store dagen var 08.08.08 :)
Temaet barn kom opp som i de fleste forhold, vi bestemte oss for å prøve.
Men tiden gikk og det skjedde ingenting, vi gikk til legen og ble henvist videre til utredning.
Deretter ble vi henvist til KK på Haukeland, og en berg og dalbanetur uten like venta oss.

Det ble hormonkurer, spermier i en kopp og innvendig støvsuging (kjentes hvertfall sånn ut) etter egg.
Spenningen etter svaret dagen etter, var noen befrukta, var det noen til tilbakesetting!?
Når det var avklart ble det tilbakeført et befruktet egg.
Da var det venting i 14 dager for så å ta en blodprøve for å vite hvordan dette hadde gått.
1. gang var hcg-prøven positiv, men etter 2 mnd med blodprøver og usikkerhet endte det i en spontanabort.
2. og 3. gang var negative forsøk.
Et fryseforsøk, dvs befruktede egg tilovers fra originalforsøkene ble fyst ned, slik at vi kunne bruke de seinere, også negativt.
Så etter et år med herjing med min kropp syns vi det var nok.
En enorm påkjenning på kroppen både fysisk og psykisk, og sånn ville ikke vi at vårt liv skulle være.
Men livet der vi bodde, der alle rundt oss stifta familier ble forferdelig.
For uansett hvor mye en skyver det under en stol, så er det en sorg og det er en prosess å gjennomgå for å klare å se for seg et liv evt uten barn.
Vår løsning, kombinert med ny jobb til mannen var å flytte.
I dag har vi en vennekrets som ikke har begynt å stifte familier, og forholdene er litt større her vi bor nå.
Vi har større valgmuligheter eller fluktmuligheter om du vil kalle det for det...
Men savnet og sorgen trur eg alltid vil være der...
Heldigvis så er det ingen som vet hva fremtiden bringer, kanskje er vi så heldige en gang i fremtiden at en liten spire lander hos oss, eller kanskje ikke.
Hvem vet...!! 

Så vi kunne begynne på nytt en ny plass.
Lucky us.
Det ble uten tvil en ny start og en seriøst rude awakening.
Når vi akkurat hadde komt oss ovenpå og børstet av oss støvet etter all krypingen laaangt, laaangt der nede i de barnløses dal, så kommer my beasty MS.
Det har også vært en prosess.
Det er langt fra enkelt.
Men det dreier seg om hvordan eg velger å leve mitt liv, for det er nettopp det.
Det er MITT liv, ikke MS`n.
Og eg skal kjempe med nebb og klør om det er det som skal til, for ingen skal styre mitt liv.
Eg ser at det kan komme utfordringer og livet mitt blir kanskje ikke slik eg ville at det skulle bli, men det har tatt noen brå vendinger før, så eg trur og eg håper at eg skal kunne takle nye endringer.
Sammen med min fantastiske mann, som er min klippe, så trur eg at eg skal klare det meste som blir kasta min vei.
Ønsker ikke mer nå selvfølgelig, men er realistisk nok til å se at det er enda mye som kan komme.

Vi har måttet endre livsstil, vi begynte å trene, vi la om kosthold og vi ble litt toppgale aka friluftsmennesker.
Har aldri hatt det så bra som det vi har nå.
Så eg lever litt i den tro at alt skjer av en grunn.
Det kan hende det tar litt tid å se den grunnen, men den er der ganske sikkert!

Resten av året skal eg nyyyyte sammen med min fantastiske mann, mine herlige venner og kjekke arbeidskolleger.
Eg har så mange herlige mennesker i mitt liv, på ene eller andre måten, og eg kan ikke få sagt nok kor stor pris eg setter på hver og en av dere.
Så ta godt vare på hverandre, gi en klem for mye fremfor en for lite!! ;)

 <3 GOD JUL FRA SKÅRAHEIMEN <3

Juleferie...!

Da er endelig eksamen over, og eg trur til og med at den gikk bra!! ;)
En halv uke til så skal eg heim til min fantastiske mann og min heim!
Tida kan ikke gå fort nok.

Eksamensdagen kom og gikk, og på kvelden var det julebord med ET-13.
En aldeles herlig gjeng som det skal bli kjekt å følge de neste 2 1/2 åra.
Blir spennende å se utviklingen til klassen og til hver enkelt.

En liten bit av ET-13!! 

På julebordet ble eg virkelig tatt på senga.
Vi hadde kåringer på litt forskjellige titler i klassen.
Klassens nerd, hunk, sjarmør, klovn, babe, going o.l, og da kåra de meg til sistnevnte!!
Torunn aka klassens going!

I kveld sitter eg aleine i hybelen min og er litt splitta.
Eg gleder meg sinnsjukt til å komme heim, og eg kan ikke få sagt hvor godt det skal bli.
Det er ingen plass eg føler meg mer tilfreds og rolig til sinns enn hjemme i grenland.
Men i kveld sitter eg alså i Stavanger og kjenner på savnet etter folka mine, folka som eg kan være helt og holdent meg sjøl med.
Folka eg kan lire av meg hva det måtte være, og de skjønner det og de skjønner meg.
De folka eg ca aldri får se, siden eg er stuck her de neste åra.
Samtidig tenker eg at det er ganske herlig å være langt vekke også.
Det har skjedd mye med meg og mitt liv de siste 10 åra, det er mye som har måtte blitt fordøyd og klart det påvirker meg.
Det er klart det har påvirka min hverdag sammen med mine.
Så med så mye nytt så kan det være veldig bra å være aleine å bli kjent med meg selv igjen, på en måte...
På den annen side vet eg at støtteapparatet er utrolig viktig, eg vet ikke helt ka eg skulle gjort uten dere og det er skrekkelig vanskelig å være så langt borte fra dere.
Så i deres fravær klarer eg jo å fylle dagene.

Min store utgiftspost for årene i Stavanger kommer til å bli pt-timer.
Ja, eg vet at det er en "trend" sak, men for min del gjelder det ene og alene for å ha helse til å klare hverdagen.
Når en da finner noen som er såpass dyktige i det de holder på med, og har bakgrunn til å forstå utfordringene som kan komme så har en i grunn ikke noe valg!

til min pt i Stavanger!! ;)

En anna ting er at kor heldig er ikke eg som får muligheten til dette.
Eg kan, eg skal og eg vil.
Kommer sikkert til å møte noen hinder på veien, men de er vel til for å klatre over eller!? ;)
For eg er heldig som har så flotte mennesker rundt meg, familien min som støtter meg uansett hvilke sprell eg gjør eller har gjort, en fantastisk mann som er der i tykt og tynt og lar Torunn være Torunn just as she is! ;)
Vennene mine en aldeles herlig gjeng også har vi jo Knuten min, Brita mi, Lina og Aina +++ som har en litt spesiell plass i <3 mitt.
Dere er alle fantastiske og gjør det umulige mulig!! ;)

Nå skal eg bare kose meg de siste dagene med skole og rydding av leilighet og pakking.
Så vendes snuten hjemover på onsdag med nyskodd bil og Kurdi som copilot!
Det må jo bare bli bra det!! :)

Da skal en hjem og lade opp så en er klar for et tøft vårhalvår med skole og eksamener, praksis osv!
Det blir spennende, hardt og utfordrende.

Det går slag i slag!

Da var det vel på tide med nytt innlegg.
Herlighet kor tida flyr avsted.
Det virker som det var et par uker siden skolen begynte, men nå er det straks juleferie!
Men først er det Anatomifremlegg og eksamen! *panikk*

Aller aller først er det Volbeat-konsert med kjente og kjære i Oslo til helga!!
Eg gleder meg noe helt sinnsjukt!!
Detta har vi venta på i et halvt år, så lørdagen kan ikke komme fort nok!

Eg er så fornøyd med livets tilstand for tida.

Eg har fått meg en ny personlig trener her i Stavanger, og herlighet for en herlig og flink fyr det er! :)
Syns i begynnelsen at SiS sportssenter var litt stort og skummelt, men nå begynner eg å virkelig like meg der.
Det er dyktige og kjekke mennesker som jobber der, de har sinnsjukt mange bra timer (som eg håper på å få testa ut mer av etterhvert) og det er et godt treningsmiljø.
Gleder meg så vanvittig til fortsettelsen! :)
Nå går det i baseøvelser og teknikk med Mr. Aas.
Selvfølgelig med noen utfordringer på slutten av øktene som er helt jævlige, men no pain no gain! ;)

I tillegg til atter en ny fantastisk pt, så har et fått med en squash-partner!
Det er fantastisk morro, og for å toppe dette da så fikk eg tak i en meget bra squashrackert til en billig penge på finn.
Kan jo ikke anna enn å smile til verden, selv om en bli bomullshue av all denna lesinga! ! ;) 

Dagene går for det meste til lateralfleksjon, ventral, dorsal og humeri meg her og meg der.
Da er det så digg å få kobla huet relativt ut med knallhard trening både med pt og ellers.
Endorfinene går amok i kroppen min, gotta love it!!! ;)

Så nå blir det konsert i helga, så braker det i gang ei ny uke med anatomifremlegg.
Deretter er det ei lita uke med knallhard pugging før anatomieksamen er der.
Så er det et par dager på skolen med nytt og spennende emne, så er det

Åååå herlighet kor eg gleder meg til uker hjemme med min fantastiske mann og beista mine!

Å få treffe kjente og kjære igjen, det kan liksom ikke bli bedre.

Det kan ikke skje fort nok, samtidig ønsker eg det tar litt lenger tid fordi da går ikke tida så fort hjemme heller....
Meen da er det bare 2 og 1/2 år igjen her, så kan eg være heime med mannen min så mye eg vil!

Benytter anledningen til å ønske deg og dine en fantastisk førjulstid.
Nyyyt den sammen med dine kjære, det skal i hvertfall eg!! ;)