Den følelsen.....

når du vet hva som kreves i en nesten umulig situasjon.....
Det å vite at en ikke kan vise det en kan...og fremdeles bli vurdert på lik linje med andre...
Å sitte aleine og lese uten at noe fester seg og er en så heldig at det går inn så skal det faen ikke komme ut igjen, og å kjenne at en ikke ha noen å lene seg på fordi alle rundt deg er opptatt med sitt...
Når du sitter aleine med all frustrasjonen, alt sinne, alle tårene....
Det å bli misforstått av folka rundt deg "fordi du er så flink..."

DEN JÆVLA FØLELSEN!!!

For å gjøre det klart, det dreier seg om eksamen.
Nei, det dreier seg ikke om eksamensnerver, men om andre typer nerver!
Det dreier seg om to små bokstaver som lager livet til et mareritt...
Hipp hurra for mitt felt av denna sjuka...

Det å få en oppgave eller et spørsmål, du vet at du VET svaret, men det kommer ikke ut.
Alt stopper!!
Alle forberedelser en gjør, føles forgjeves for hva er poenget med å lese bok etter bok, kapittel etter kapittel når du ikke kan si hva du har lest....
Og det du kan, som du vet at du kan, er ikke sikkert at vil komme frem....
Ikke vil det hjelpe med spørsmål, da dette setter huet mer ut av spill, så dette skal bli interessant!

MS + press = katastrofe!!
MS + mindfog = TORUNN!!

Frustrasjonen har eg lov å ha, eg har lov å være lei meg for dette og eg har all rett til å "hate the world" nå!
Det får gå som det går på eksamen, så får vi se....
Trøsten er at eg er ufattelig langt utenfor komfortsona mi og om en ikke går utenfor den så kommer en jo ikke så langt her i livet!
Fingers crossed!!  Ha en strålende dag! :)

Når livet butter i mot!!

Akkurat nå skal eg ærlig innrømme at mitt liv ikke er så bra.
Akkurat nå er alt kaos.
Både hodet, følelser, motivasjon, skoleting, trening...ja, det meste kan en vel si.

Eg føler ikke lenger at eg henger med i min egen hverdag.
Eg har ikke nok tid, eg får ikke lest nok og det viktigeste å trene for at hverdagen skal gå har eg i hvertfall ikke særlig mye tid til.

Det er forbannat at sjukdommen min skal være gjeldende når den ikke er aktiv.
Det irriterer meg grenseløst!!
Nå skal vi opp i muntlig eksamen og her kommer min MS med full vekt knusende ned over meg.
Hipp Hurra for kognitive utfordringer.
Eg har til dags dato ikke hatt en eneste positiv opplevelse med muntlig eksamen, ikke fordi eg ikke kan noe, men fordi det kommer en blokkering i mitt hodet som gjør at alt stopper opp og uansett hvor mye eg kan en ting så kommer det ikke ut.
Det er vanvittig frustrerende, og når en tidligere har skullet hatt tilrettelagt eksamen og en ikke har fått det (dvs joda...fått lenger tid, men hva hjelper vel det..!?), så sitter denne formen for eksamen som en enorm verkebyll.

Det kan kanskje være flere ting som spiller inn....
Eg tenkte på det, kanskje reagerer eg sånn litt også fordi at eg vet at det emnet vi har om nå (barns helse) og alle de spennende utviklingsmomentene et barn har, er noe eg ikke kommer til å oppleve som noe anna enn en sekundærperson.
Kanskje kommer barnløsheten frem.
Selv om en har bearbeidet ting og det er som det er, så er det til tider et meget sårt tema.

Når en da attpå til eg så langt vekke fra støttespilleren sin så er ikke alt helt okei.
Hverdagen er bedritten og mestringsfølelsen den har gått i kjelleren og vel så det.
Akkurat nå kunne eg trengt å hatt min mann her, for eg er jo faktisk aleine her....
De som er rundt meg her er stressa med eksamen og andre skoleting, så ingen har tid til hverandre.

Eg holdt på å droppe alt og dra hjem for bare et par dager siden.
Det er for mye som skjer på en gang.
Men nå begynner det å løsne litt og det er bare denne hersens eksamenen som henger over hodet mitt.

Kan ikke få sagt hvor mye eg gleder meg til mannen min kommer hit på torsdag!!
Det skal bli så godt å ikke hverken føle seg aleine eller faktisk å være aleine her!!
Selv om eg må lese til eksamen, så kan eg nyte tiden sammen med han.
Eg kan krølle meg sammen i armkroken hans med en pensumbok og bare nyte tilværelsen, og eg kan få kaffe på senga!! ;)

Wings For Life Worldrun Stavanger

Men over til noe helt anna.
Eg satt meg som mål å delta på halvmaraton til neste år, så nå har eg allerede deltatt på et løp.
Vi deltok på Wings For Life løpet som gikk over hele verden samtidig.
Der hadde vi som mål å nå 5 km før følebilen tok oss igjen, vi nådde 5 km...6km....7km....8km.....ja, vi nådde til og med 9km!!!!
Superfornøyde med å ha knust vårt personlige mål så til de grader!!!
Og dette med et vondt kne hos min løpepartner og gnagssår hos meg som gjorde at vi mer eller mindre gikk siste km.
Men så såg vi 9 km skiltet foran oss og vi såg følgebilen bak oss, så da var det bare å ta av seg skoen og springe i sokkelesten frem til 9 km merket!!!
Det står ikke på vilja hvertfall.
Så vi skal ikke bare springe halvmaraton til neste år, vi skal delta på Wings For Life 2015 også.
Nå i år skal vi først og fremst delta på Jentebølgen også får vi se hva som skjer til høsten! ;)

I allefall så skal eg komme meg gjennom disse ukene her, også er det nesten sommerferie!!
Kan ikke si hvor godt det skal bli å komme hjem og faktisk skulle være hjemme lenger enn ei uke!!
Det blir en rolig sommer med jobbing som avsluttes med hytteferie på familiehytta i Drammensmarka.
En har i hvertfall noe positivt å se frem til og det er utrolig viktig.

Håper du har en fin Mai mnd! :)