GOD JUL

Da er jula her, og eg er endelig heime hos min fantastiske mann.<3
Det har vært et minnerikt år på både godt og vondt.
Et år fylt med glede for alt som har gått vår vei, og så mye har gått så innmari bra.
Vi har det kjempebra, vi er lykkelige, vi har et nytt liv her med nye fantastiske mennesker.
Mannen i heimen har en jobb han stortrives i og eg var så heldig å komme inn på studiet som eg ville.
Ja, det ville si at eg måtte flytte på hybel i Stavanger, men det går jo kjempefint.
Men det har også vært et år fylt med bekymringer.
Vi har vært så heldige å få ha alle 4 besteforeldrene våre helt til i år.
Vi har hatt mye sykdom hos besteforeldrene på begge sider av familien.
En bestemor med hjerteproblemer, en bestefar med slag/drypp og en bestefar med demens og påfølgende komplikasjoner.
Vi er så heldige at vi fremdeles har 3 av våre besteforeldre med oss, men vi mista dessverre ene bestefaren vår.
Eg kunne ikke være tilstede i begravelsen hans, men priser meg lykkelig over å fått vært med han i sommer.
Eg dro hjem fra ferie med en visshet om at det var siste gang eg såg han, men uansett hvor vondt det er og har vært, så er eg så glad for at vi fikk muligheten til det.

Har fått høre noen ganger nå at selv om vi har hatt vår tunge strid så får vi det til å se så enkelt ut...
Da vet eg ikke helt ka eg skal svare.
Er det bra at det ser enkelt ut??
For det har ikke vært enkelt, men vi er heldigvis to fantastisk sterke mennesker som hittil har klart et par hinder som eg ikke unner noen.
For de som ikke vet det da, så møttes eg og mannen min ca på ungdomsskolen.
Det skulle ta 10 år med vennskap før vi ble noe mer enn bare venner.
Vi ble kjærester og innen et år var vi forlova, i løpet av 3 år var vi gift.
Den store dagen var 08.08.08 :)
Temaet barn kom opp som i de fleste forhold, vi bestemte oss for å prøve.
Men tiden gikk og det skjedde ingenting, vi gikk til legen og ble henvist videre til utredning.
Deretter ble vi henvist til KK på Haukeland, og en berg og dalbanetur uten like venta oss.

Det ble hormonkurer, spermier i en kopp og innvendig støvsuging (kjentes hvertfall sånn ut) etter egg.
Spenningen etter svaret dagen etter, var noen befrukta, var det noen til tilbakesetting!?
Når det var avklart ble det tilbakeført et befruktet egg.
Da var det venting i 14 dager for så å ta en blodprøve for å vite hvordan dette hadde gått.
1. gang var hcg-prøven positiv, men etter 2 mnd med blodprøver og usikkerhet endte det i en spontanabort.
2. og 3. gang var negative forsøk.
Et fryseforsøk, dvs befruktede egg tilovers fra originalforsøkene ble fyst ned, slik at vi kunne bruke de seinere, også negativt.
Så etter et år med herjing med min kropp syns vi det var nok.
En enorm påkjenning på kroppen både fysisk og psykisk, og sånn ville ikke vi at vårt liv skulle være.
Men livet der vi bodde, der alle rundt oss stifta familier ble forferdelig.
For uansett hvor mye en skyver det under en stol, så er det en sorg og det er en prosess å gjennomgå for å klare å se for seg et liv evt uten barn.
Vår løsning, kombinert med ny jobb til mannen var å flytte.
I dag har vi en vennekrets som ikke har begynt å stifte familier, og forholdene er litt større her vi bor nå.
Vi har større valgmuligheter eller fluktmuligheter om du vil kalle det for det...
Men savnet og sorgen trur eg alltid vil være der...
Heldigvis så er det ingen som vet hva fremtiden bringer, kanskje er vi så heldige en gang i fremtiden at en liten spire lander hos oss, eller kanskje ikke.
Hvem vet...!! 

Så vi kunne begynne på nytt en ny plass.
Lucky us.
Det ble uten tvil en ny start og en seriøst rude awakening.
Når vi akkurat hadde komt oss ovenpå og børstet av oss støvet etter all krypingen laaangt, laaangt der nede i de barnløses dal, så kommer my beasty MS.
Det har også vært en prosess.
Det er langt fra enkelt.
Men det dreier seg om hvordan eg velger å leve mitt liv, for det er nettopp det.
Det er MITT liv, ikke MS`n.
Og eg skal kjempe med nebb og klør om det er det som skal til, for ingen skal styre mitt liv.
Eg ser at det kan komme utfordringer og livet mitt blir kanskje ikke slik eg ville at det skulle bli, men det har tatt noen brå vendinger før, så eg trur og eg håper at eg skal kunne takle nye endringer.
Sammen med min fantastiske mann, som er min klippe, så trur eg at eg skal klare det meste som blir kasta min vei.
Ønsker ikke mer nå selvfølgelig, men er realistisk nok til å se at det er enda mye som kan komme.

Vi har måttet endre livsstil, vi begynte å trene, vi la om kosthold og vi ble litt toppgale aka friluftsmennesker.
Har aldri hatt det så bra som det vi har nå.
Så eg lever litt i den tro at alt skjer av en grunn.
Det kan hende det tar litt tid å se den grunnen, men den er der ganske sikkert!

Resten av året skal eg nyyyyte sammen med min fantastiske mann, mine herlige venner og kjekke arbeidskolleger.
Eg har så mange herlige mennesker i mitt liv, på ene eller andre måten, og eg kan ikke få sagt nok kor stor pris eg setter på hver og en av dere.
Så ta godt vare på hverandre, gi en klem for mye fremfor en for lite!! ;)

 <3 GOD JUL FRA SKÅRAHEIMEN <3

Juleferie...!

Da er endelig eksamen over, og eg trur til og med at den gikk bra!! ;)
En halv uke til så skal eg heim til min fantastiske mann og min heim!
Tida kan ikke gå fort nok.

Eksamensdagen kom og gikk, og på kvelden var det julebord med ET-13.
En aldeles herlig gjeng som det skal bli kjekt å følge de neste 2 1/2 åra.
Blir spennende å se utviklingen til klassen og til hver enkelt.

En liten bit av ET-13!! 

På julebordet ble eg virkelig tatt på senga.
Vi hadde kåringer på litt forskjellige titler i klassen.
Klassens nerd, hunk, sjarmør, klovn, babe, going o.l, og da kåra de meg til sistnevnte!!
Torunn aka klassens going!

I kveld sitter eg aleine i hybelen min og er litt splitta.
Eg gleder meg sinnsjukt til å komme heim, og eg kan ikke få sagt hvor godt det skal bli.
Det er ingen plass eg føler meg mer tilfreds og rolig til sinns enn hjemme i grenland.
Men i kveld sitter eg alså i Stavanger og kjenner på savnet etter folka mine, folka som eg kan være helt og holdent meg sjøl med.
Folka eg kan lire av meg hva det måtte være, og de skjønner det og de skjønner meg.
De folka eg ca aldri får se, siden eg er stuck her de neste åra.
Samtidig tenker eg at det er ganske herlig å være langt vekke også.
Det har skjedd mye med meg og mitt liv de siste 10 åra, det er mye som har måtte blitt fordøyd og klart det påvirker meg.
Det er klart det har påvirka min hverdag sammen med mine.
Så med så mye nytt så kan det være veldig bra å være aleine å bli kjent med meg selv igjen, på en måte...
På den annen side vet eg at støtteapparatet er utrolig viktig, eg vet ikke helt ka eg skulle gjort uten dere og det er skrekkelig vanskelig å være så langt borte fra dere.
Så i deres fravær klarer eg jo å fylle dagene.

Min store utgiftspost for årene i Stavanger kommer til å bli pt-timer.
Ja, eg vet at det er en "trend" sak, men for min del gjelder det ene og alene for å ha helse til å klare hverdagen.
Når en da finner noen som er såpass dyktige i det de holder på med, og har bakgrunn til å forstå utfordringene som kan komme så har en i grunn ikke noe valg!

til min pt i Stavanger!! ;)

En anna ting er at kor heldig er ikke eg som får muligheten til dette.
Eg kan, eg skal og eg vil.
Kommer sikkert til å møte noen hinder på veien, men de er vel til for å klatre over eller!? ;)
For eg er heldig som har så flotte mennesker rundt meg, familien min som støtter meg uansett hvilke sprell eg gjør eller har gjort, en fantastisk mann som er der i tykt og tynt og lar Torunn være Torunn just as she is! ;)
Vennene mine en aldeles herlig gjeng også har vi jo Knuten min, Brita mi, Lina og Aina +++ som har en litt spesiell plass i <3 mitt.
Dere er alle fantastiske og gjør det umulige mulig!! ;)

Nå skal eg bare kose meg de siste dagene med skole og rydding av leilighet og pakking.
Så vendes snuten hjemover på onsdag med nyskodd bil og Kurdi som copilot!
Det må jo bare bli bra det!! :)

Da skal en hjem og lade opp så en er klar for et tøft vårhalvår med skole og eksamener, praksis osv!
Det blir spennende, hardt og utfordrende.