Den følelsen.....

når du vet hva som kreves i en nesten umulig situasjon.....
Det å vite at en ikke kan vise det en kan...og fremdeles bli vurdert på lik linje med andre...
Å sitte aleine og lese uten at noe fester seg og er en så heldig at det går inn så skal det faen ikke komme ut igjen, og å kjenne at en ikke ha noen å lene seg på fordi alle rundt deg er opptatt med sitt...
Når du sitter aleine med all frustrasjonen, alt sinne, alle tårene....
Det å bli misforstått av folka rundt deg "fordi du er så flink..."

DEN JÆVLA FØLELSEN!!!

For å gjøre det klart, det dreier seg om eksamen.
Nei, det dreier seg ikke om eksamensnerver, men om andre typer nerver!
Det dreier seg om to små bokstaver som lager livet til et mareritt...
Hipp hurra for mitt felt av denna sjuka...

Det å få en oppgave eller et spørsmål, du vet at du VET svaret, men det kommer ikke ut.
Alt stopper!!
Alle forberedelser en gjør, føles forgjeves for hva er poenget med å lese bok etter bok, kapittel etter kapittel når du ikke kan si hva du har lest....
Og det du kan, som du vet at du kan, er ikke sikkert at vil komme frem....
Ikke vil det hjelpe med spørsmål, da dette setter huet mer ut av spill, så dette skal bli interessant!

MS + press = katastrofe!!
MS + mindfog = TORUNN!!

Frustrasjonen har eg lov å ha, eg har lov å være lei meg for dette og eg har all rett til å "hate the world" nå!
Det får gå som det går på eksamen, så får vi se....
Trøsten er at eg er ufattelig langt utenfor komfortsona mi og om en ikke går utenfor den så kommer en jo ikke så langt her i livet!
Fingers crossed!!  Ha en strålende dag! :)