Not all days are good...

Når eg våkna i dag og såg overskriftene i avisa så hadde eg mest lyst å sette meg ned å grine.
Klumpen sitter i halsen mens eg ser på bildene og filmene som er i nettavisene.
Herregud så forferdelig!
Heile den vakre bygda i indre sogn berørt av en forferdelig tragedie!
Det er uvirkelig, det er grusomt, det er forferdelig.
Det finnes ikkje ord til å beskrive det.
Det setter nok verden litt i perspektiv for noen og enhver.
Kanskje burde en sette pris på det en har? 
Alt vi tar forgitt i hverdagen!
Ingenting er gitt, du er ikke garantert noe.

Eg tar meg sjøl i de samme tankene!
Eg setter veldig stor pris på hverdagen, og hver dag som går der eg har en kropp som fungerer og helsa er bra.
Men eg skal ærlig innrømme at de materielle godene eg har, tenker eg ikke så mye over...

Det eg derimot kjenner på når eg er så langt vekke fra mine kjente og kjære er angsten for at det skal skje de noe.
Hver gang det skjer en bilulykke, en brann e.l så knytter det seg i meg.
Alle kjenner alle faktoren er svært gjeldende og ikke god i disse situasjonene.
Så mange som eg kjenner, er det noen av mine som er berørt.
Hva kan eg gjøre da?
Jo, ingenting.
Eg er for langt unna.
Til tider føles det maktesløst å skulle være aleine i en fremmed by og ikke ha noen av mine nærme.
Men så slår det meg, dette er faktorer en ikke kan gjøre noe med.
Ja, en kan lære seg å sette mer pris på det en har framfor å skulle hele tiden ha et behov for mer, mer, mer….
Men naturens krefter og tilfeldighetenes situasjoner kan vi ikke styre og skal en gå rundt og tenke på hva som skjer om og viss osv… da blir en tilslutt gal!


En av grunnene til at eg i det heletatt skriver en blogg er for å få kontroll på mine tanker om alt som skjer i mitt liv.
Eg trenger å kunne skrive det ned til tider.
Livet mitt er på mange måter en prøvelse, eg har hatt mine kriser og kommer nok til å få mange av de på min ms-vei, men eg har aldri vært og kommer nok aldri til å bli en person som setter meg ned og blir lamslått av det som foregår.
Ting skjer og det er valgene en tar som avgjør hvor en ender!



Eg ser nå at eg er heldig som har klart å bearbeide min sjukdom, min livssituasjon og alt som har skjedd i mitt liv.
Eg har «godtatt» at det er sånn det er, dette er det eg har fått så da er det jo opp til meg hvordan eg skal bruke det.
I forhold til min utdannelse så kan det være vel og bra med min egenerfaring, men det en må huske på er at det er MIN erfaring og ingens erfaringer er like.
Det er dager på skolen der det vi har om i forelesningene treffer en, det kan treffe en hardt og brutalt, og det er i de situasjonene at eg ser fordelen med å være nettopp meg med mine evner til å håndtere kriser.
For lets face it, det har eg blitt fantastisk dyktig på!
Kanskje det ikke er noe å være glad for, men akkurat nå og akkurat i krisesituasjoner så er det noe å være glad for.
Det gir meg mange fordeler, men eg er ikke lenger unna at eg kan se at det kan gå i motsatt retning også.
Det er en hårfin balansegang mellom å håndtere kriser i ditt liv og å håndtere de «litt for godt».

Eg har nå engang en litt dum personlighet, eg skulle så gjerne ha hjulpet alle rundt meg, uansett hva problemet/utfordringen måtte være.
I`m your go-to-person, så når eg måtte begynne å sette meg sjøl i hovedsetet var det i seg sjøl en «krise» i mitt liv.
Det krever så vanvittig mye å være sentrert rundt meg og mitt.
Å ikke skulle bidra, hjelpe, støtte, finne en løsning e.l for andre til enhver tid, det er en utfordring i seg sjøl.
Eg har gått mange runder med meg sjøl for å komme hit eg er i dag.
De har trekt meg langt ned, på et tidspunkt forsvant eg.
Eg mista meg sjøl rett og slett, men eg har klart å finne tilbake til meg.
Det krevde noen drastiske tiltak i livet til meg og min mann.
Vi flytta, og du kan jo spør han hva som skjedde med kjerringa når vi flytta!
Tipper på svaret er at det var store forandringer, humøret kom tilbake og den sprudlande smilande jenta kom fram igjen. ;)
Vi fikk en aktiv livsstil, vi måtte legge om kosthold pga matallergier (hos meg) og vi begynte å trene!
Det siste året har vi virkelig gått inn for trening, og herlighet for noen resultater vi har å vise for det!
Ikke bare kroppslige synlige resultater, for min del er de ikke så viktige, men alt det trening gjør med en både fysisk og psykisk.



Det er helt utrolig hvor «lett» det er å håndtere ting nå.
Om en har en dårlig dag så drar en på trening og tar en real økt, kommer hjem og har fått ting litt på avstand og sortert hodet litt, så klarer en å se utfordringen fra en anna vinkling.
For meg er det alfa omega å kunne trene!
Vet ikke helt hva eg kommer til å gjøre eller hvordan eg klarer å håndtere det om den muligheten forsvinner….!!!
Men eg håper virkelig at det ikke skjer, og eg kjemper en stille kamp hver eneste dag for at det ikke skal skje.
Eg håper at eg skal klare å være på krigerstien mot dette så lenge eg må.


Et av mine største våpen mot ms`n er at eg velger å bruke en hel del penger på å ha en pt, eg har da alså en her som eg studere og eg har en hjemme.
Eg skal glatt la være å kjøpe meg noe materielt så lenge dette hjelper meg såpass mye, da kan eg nedprioritere nesten alt anna! ;)
Eg gjør dette for at eg skal klare å dra meg sjøl på trening på de verste dagene, for eg har de sjøl om det kanskje ikke virker sånn.
For min del er det jo sånn at dager der eg er helt plankekjørt er det desto viktigere å komme meg ut og på trening.
Eg kan våkne og være kvalm, svimmel og så trøtt og utslitt som du bare kan tenke deg.
Det sier seg sjøl at det ikke akkurat er trening en har mest lyst til da, men eg vet at det er akkurat da det er viktigast!
Og tru meg DET er en kamp å komme seg opp av senga og faktisk gjøre det!!
Om eg ikke hadde hatt så god støtte i min mann som så mange ganger har blitt kjefta huden full på vei til trening, men latt meg få lov fordi han vet at det er det rette å gjøre, så vet eg faktisk ikke om eg hadde vært der eg er i dag.
Eg er ganske sikker på at du er helt unik, Arnt-Ove! <3
Vet ikke helt hva eg skulle gjort uten deg!!


Det er ikke bare for meg det er en ufordring at eg skal gå på skole.
Veldig få tenker på han som sitter igjen heime med hus og heim, vil si det nesten står mer respekt av det enn å pakke tinga og dra på skole.
Eg hadde ikke klart det uten deg, det skal du vite!


Så pga alle de eg har rundt meg, flokken min og alle som bidrar til at min hverdag er bra, så klarte eg å få en B på anatomieksamen!!
<3 A great big thank you to all, ta det til dere alle sammen dere fortjener det!! <3

Ikke alle dager er like....

Dagen i dag er tung…..
Kroppen er tung, hodet er tungt, det knirker og skriker i ledd og muskler….
Tror ikke denna skrotten var begeistra for yoga, men vi får se…
Det er skikkelig bedrittent å ha sånne dager, alt blir ille da.
Absolutt alt!

Det er på dager som i dag at tanker om en usikker fremtid kommer snikende.
Hva kommer til å skje? 
Hvilken tilstand våkner eg til i mårra, neste uke, neste mnd? 
Kommer eg til å miste meg sjøl i prosessen? 
Kommer eg til å miste andre til denna bedritne sjuka? 
OSV OSV OSV…. I could og on….!!

På sånne dager får en litt lyst å gi opp, men så kommer det lystpunkt!
Eg klarer heldigvis å se uttafor mitt hode å se alt som er rundt meg.
Alt det kjekke eg har rundt meg, alle de kjekke folka, og alle de kjekke utfordringane som eg har.
Utfordringer som eg har bare fordi eg er meg, og noen av de bare fordi eg har denna sjuka.

Det vanskeligeste med å bo så langt unna mine kjære er at det er ingen her til å gi meg en klem på sånne dager som dette!
Ingen som holder rundt meg uten noen spørsmål.
Det er ingen her som kjenner meg så godt at de kan se at oiiiii i dag….

Men misforstå meg rett, detta betyr ikke at eg har store problemer pga dette!
Eg har en dårlig dag, that`s it.
Alle har dårlige dager, men som kronisk sjuk så kan en ta en vanlig dårlig dag og gange den med minst 50.

I dag har eg en dårlig i dag, det vil ikke si at morgendagen blir likedan.
I mårra skal eg komme meg opp og dra på trening og se om eg kan få retta opp i feilen fra i går!
Eg håper det funker får å ha det sånn som dette vil eg bare ikke!!! 

Men selv på en dårlig dag skjer det noe positivt.
I dag har vi lært om håndtrening på skolen, det skal i hvertfall eg fortsette med.
Men fra å ha en arm som hadde 0 i styrke for 10/11 år siden, så målte vi håndstyrke i dag…
I dag er den på 108,7% på høyre armen og 105% på venstre, alså over det den skal være!!!!! YUHU!!!!!! 
DETTE KAN EN LIKE!!!!! 

Med det ønsker eg deg som leser dette en riktig god helg!! 

Eg vil, derfor kan eg!! ;)

Da har hverdagen så smått begynt igjen med skole i Sandnes og hybellivet i Stavanger.
Har hatt noen herlige uker hjemme, og kan ikke si at det var veldig fristende å dra hjemmefra atter en gang.
Skulle tro at en ble vant med å dra hver sin vei, men nei det vil eg ikke si!!
Syns nesten det bare blir verre fra gang til gang...
Men nok om det, i disse ukene mens eg har vært heime så har eg kosa meg noe helt aldeles mye.
Den første uka var eg tilbake på "gamle" jobben litt, det var jo kjempe kjekt å treffe igjen alle de kjekke menneskene som eg er så heldig å jobbe med! ;)
På julaften var eg og mannen aleine for første gang.
Det er en av de koseligaste julaftenane eg har vært med på.
Bare oss to uten noe stress med meatlaging eller noe, helt supert!! :D
Vi var til og med på joggetur på julaften!!
Det er i hvertfall en første for min del, og nok ganske sikkert siste.
Skal vel noe til at vi ikke har snø og glatt på disse tider flere år på rad, men vi får vel se!

På 1.juledag dro vi litt lenger oppi fylket til tanta og besteforeldera, burde kanskje stå tantene siden tante Bjørg var hjemme også.
Det var veldig koselig og som seg hør og bør ble det litt rørleggerjobb for fettern og onkelen med hodelykter og det hele!
Samt dusjing av fetteren i ekkelt illeluktende vann, compliments of his mother! ;)
Var det ribbefettet eller var det ribbefettet??? 

Vi hadde fokus på å være sammen og kose oss med akkurat det vi trives best med å gjøre i den perioden eg nå var heime.
Vi har jo vært veldig glad i å gå på Vealøs i Skien, men at vi skulle være der 29 Desember hadde eg aldri drømt om en gang.
Seint på kvelden, svart som bare det rundt oss.
Men det var utrolig fint å gå der, hadde trodd det skulle være dritskummelt siden eg ikke er spesielt glad i mørket...hehe...men det gikk så fint så!
Kanskje eg har begynt å bli voksen? :O 

Grenland er vakkert uansett om det er dagslys eller svartaste natta!
Det er det ingen tvil om. ;)

Vi er og så heldig å få være med på så vanvittig mye morro trening på MyLife senteret i Skien, både med pt, timer og egentrening!
Når en kommer hjem på juleferie og det blir annonsert på høytaleren at det er besøk fra vestlandet der, da er det morro!! Etterfulgt av en gøy og hard time med den herligeste senterlederen! :)
Vi var jo så heldig at vi ikke hadde klart å bruke opp pt-timene våre enda, så vi fikk tatt to herlige timer med Gunn!
Siste timen dro vi til med boksing som gjorde både meg og mannen vanvittig støle i mange dager etterpå.
Alt var vondt da, men ååhh så godt det er å kjenne at kroppen virker!
Det syns i hvertfall eg, men det kan jo gjerne ha noe med min diagnose å gjøre!

Det er noe av det herligeste her i verden å kjenne det at kroppen virker.
Det er litt skummelt å ta denne utdanningen som eg nå går, for det er så fokus på en masse saker som kan skje med meg også.
Noen dager er tøffere enn andre, der en må være den som skal sitte å høre på hva som skjer med mennesker som får en diagnose.
Hva diagnosen gjør med de, hva som følger med den osv osv...
DA er det så utrolig bra å ha trening å gå til, få endorfinene til å løpe litt løpsk og skape en god atmosfære inni hodet til Torunn igjen!
For det er ikke alltid like kjekt, det er ikke alltid like greit.
Så til de som til stadighet sier eg er flink, ja i deres øyne er eg kanskje det, men for meg er det et reint overlevelsesinnstinkt.
For meg er det blodig alvor og avgjørende for min fremtid!!
Så målet mitt for 2014 eller for fremtiden alt etter som er å senke fettprosenten min enda mer.
Når eg begynte å trene for 4 år siden, da var det for å endre livsstil, var fettprosenten min på 52.5 %....!!!!!!
OMG sier eg bare!!
Målet er å få den ned på 20-tallet en plass så får vi se hvor langt vi kommer! ;) 

Dette er det eneste målet eg har.
Eg har tilgjengjeld en hel del håp og ønsker for det nye året.
Eg håper at det blir et godt år for alle som er i mitt liv på en eller annen måte.
Eg håper det blir et godt sjukdomsår.
Eg ønsker å ha det bra, å klare de utfordringene som kommer med å gå på skole, jobbe osv.
Eg håper eg får se mannen min en hel del mer enn eg fikk siste halvåret av 2013.
Men mest av alt så håper eg at alle i flokken min har god helse både fysisk og psykisk, har det de kan ønske seg livet og vet å sette pris på det, og at alle har det bra på generellen!!!
For eg er glad i dere alle som en, dere er uvurderlige og eg trenger dere!!

Min kamp startet for mange år siden, men se hvor langt eg har komt til nå.
Eg gjør en masse som eg aldri hadde trudd at eg skulle komme til å gjøre eller få oppleve.
Eg kan og eg vil, på de to tinga skal eg komme langt!! ;)

<3 ET GODT 2014 ØNSKES DEG OG DINE!! <3