Redsel og takknemlighet

De siste månedene har vært noen av mine verste.
Kroppen skranter, hodet spinner og plusser vi på pensumet vi har nå så er alt fullkomment.
Eg vet mange reagerer på all treninga eg gjør, men hva med når det er det eneste som får deg gjennom dagen? Er det fremdeles feil? Skulle eg heller satt meg ned og blitt høvla ned av denna sjuka? Hadde det vært en bedre løsning for meg, for deg, for samfunnet???
Viss eg ikke hadde fått trent de siste månedene så hadde det nok gått veldig ut over min utdannelse, så eg er evig takknemlig for min mor som ser nødvendigheten av at dattra har en pt.
All støtte eg får av ho er uunnværlig og mye av mitt pågangsmot kommer fra denna fantastiske dama!
Alt du har måtte holde ut med i åra som har gått…ikke har eg vært den letteste å ha med å gjøre, men eg fikk lov å plante mine bein godt på bakken og lære mye «the hard way» og nettopp dette er mye av det som gir meg muligheten og styrken til å håndtere mitt liv og alle hindrene det byr på.
For alt du har gitt meg er eg så utrolig takknemlig!!!

Som eg skreiv tidligere har de siste månedene vært en stor påkjenning, og eg fikk kjenne på min største skrekk torsdag som var...
Eg våkna og kjente at kroppen var i totalt ulage!
Allerede når eg satt meg opp i senga kjente eg at noe var veldig gale…
Eg klarte knapt å stå, eg måtte hjelpe beina med armene for å få bevegelse….
Eg har lært at det ikke er en mulighet å gi opp, så det var nettopp det eg ikke gjorde.
Eg gikk, med armene som hjelp for å ta et skritt, men eg gikk!
Og kanskje er eg heldig, kanskje er eg snodig skrudd sammen, men etter noe som virka som en evighet, så klarte eg jo å bevege beina helt uten hjelp.
Sakte, men sikkert fikk eg kontroll over meg igjen, men fy for en generell form eg var i….
Eg dro på min planlagte trening med ptn som alltid…. Og vet dere hva? Det hjalp!!
Etter treninga var kroppen i ca normal gjenge igjen!
Eg kommer aldri til å tvile på at trening er det som funker for min kropp, men det var en forferdelig opplevelse.
Det var grusomt å være aleine her, og ikke ha noen å lene meg på, men kanskje det var nettopp derfor at eg ikke ga opp….

I det emnet vi har på skolen nå er nevrologi og min sjuke noe av det som er i fokus.
Å lese om sin egen sykdom tok meg tilbake til ei veldig vondt og lei tid.
Som nydiagnostisert med MS....en leser alt en kommer over og tar alt for god fisk.
Alle historier på nett, no more happy endings og med døden til følge....
Hva skal en tro på?
Det jeg opplever nå er at de samme historiene dukker opp igjen i form av pensum.
Eg er ikke mer tapt bak ei vogn enn at eg skjønner at eg er en smule farga av å faktisk ha denna sjukdommen, som nok gjør sitt til at eg har et anna forhold til det lærebøkene beskriver enn mine medstudenter...for ikke å snakke om foreleserene!
Å sitte på den ene forelesninga etter den andre og høre at mitt liv går bare en vei, og det er nedover....
Det gjør noe med deg, selv om eg er smertelig klar over at det er en progredierende sykdom, så er det ikke morro å sitte å høre på det.

Akkurat nå kjemper eg med meg sjøl, for å i det heletatt ha trua på ei god framtid.
Det er i sånne tider at mitt evige lys skinner gjennom.
Hjemme i mitt hus sitter en fantastisk mann, en vanvittig god venn og den aller beste støtta noen kan tenke seg!!!
Alt du gjør, alt du sier og måten du er på kan gi hvem som helst trua på at detta går bra!
I min spinnende verden er det fantastisk å ha deg som en klippe!
Du er min rake motsetning.
Når eg spretter avgårde i normal Torunn fart, så senker du tempoet mitt betraktelig med ditt rolige og sindige vesen.
Eg elsker deg for alt du er og alt du får meg til å være!!
Du er min boble, og bare min!!

Eg er ikke den flinkeste personen i verden til å formidle hva folk betyr for meg, men dere skal vite at eg setter utrolig stor pris på hver og en av dere!
Alle i mitt liv bygger opp og gir støtte på et eller anna vis, og det kunne eg ikke vært uten!!

Av og til....

Av og til, bare av og til skulle eg så inderlig ønske at eg hadde et "vanlig" A4 liv.
At det ikke kom den ene vanskelig avgjørelsen etter den andre, at ikke alt til enhver tid må veies opp mot hvordan min morgendag blir, at jeg kunne gjort det jeg ville....

Til tider kjennes det ut som eg lever et liv med restriksjoner....
Det har jeg lyst til, men neida Torunn det kan du ikke fordi...
Jeg blir så lei!!!
Jeg kunne lett dradd ut håret og skreket i rein frustrasjon!

Så av og til, bare av og til...

Jeg kjenner at jeg til tider lever på en setning min mann en gang sa:
"det e bare et nytt hinder, vi må bare ta litt bedre sats"
Men når en er ganske sliten etter utallige hinder så blir det utrolig vanskelig å ta sats.

Dette bunner alså ut i at jeg for ca en uke siden fikk ganske ekle bivirkninger av medisinen min.
Jeg har hatt en hjerterytme som ikke ligna noe, den gikk i det ene øyeblikket fort og i neste øyeblikk kjempeseint.
Utrolig slitsomt, men nå har jeg hatt to dager uten medisinen og hjerterytmen ser ut til å normalisere seg!
Så nå etter en prat med min nevrolog så må eg ta avgjørelsen på om jeg skal fortsette på medisinen min fram til eg skal heim til jul for så å evt bytte medisin.... eller om jeg skal kutte den ut og få ny når jeg kommer hjem.
Da gjerne til en medisin som ja fungerer bedre enn den jeg går på nå, men som igjen har flere bivirknigner og da spes i oppstarten!!
Vil jeg bytte medisin?
Skal jeg tørre å gå uten medisin?
Skal jeg begynne på ny medisin samtidig som vi skal ut i praksis?
Skal jeg begynne på ny medisin midt oppi jula?
Det er ikke det letteste i verden å avgjøre, for ja jeg føler meg frisk og fin nå, men jeg vet at det monsteret ligger i meg og lurer....

Så av og til skulle jeg ønske at min hverdag bestod av å velge ut hva jeg skulle ha til middag, avgjøre sammen med min kjære om vi skulle stifta familie, planlegge neste års ferie osv...
Bare av og til....
Sånn kommer det aldri til å bli og jeg vet det så inderlig godt, men bare av og til.....

Ingen midtlivskrive...jeg gjør bare ting jeg ikke kan!

Ganske mange tenker at nå har ho tilta over...
Her kom midtlivskrisa lite vetta tidlig og tok ho, men nei det dreier seg ikke om noe midtlivskrise.

Jeg har nesten alltid vært litt forsiktig av meg og til tider rett og slett en stor pyse.
For tiden har vi om nettopp min sykdom på skolen, og jeg blir mata dag ut og dag inn om hvor progredierende denne sykdommen er om hva som venter meg i andre enden, selv om jeg vet at det ikke nødvendigvis er tilfelle.
Så jeg fant ut at ikke fa.. om jeg skal sitte her og ikke gjøre ting jeg har lyst å prøve, fordi jeg er for er/har vært for pysete til det, for evt å sitte i en rullestol eller være avhengig av en stokk e.l og angre på at jeg ikke prøvde.
Det er bare ikke meg!

Så derfor skal jeg blant anna virkelig pusse støvet av skiene mine og gå inn for å klare å håndtere de igjen for så å tilslutt være med min gode mann i bakke!Selv om jeg kommer til å se ut som Poppe i Fjols til Fjells, men men pyttsann...
(om du ikke har sett det klippet, ja så burde du...)

Jeg skal ta kitekurs i vinter, så får vi se om ho får blod på tann (jeg har troa) :) 

Svigerfar inviterer med til Via Ferrata Loen, noe eg syns er dødsskummelt, men eg skal hive meg på.

Wings For Life løpet i Mai.
Wings For Life løpet

Viking Race i August.
Viking Race løpet 

Så får vi se hva tiden bringer for slags flere utfordringer, og jeg har tenkt å ta de!!

Hverdag....

Jeg har hatt en litt dårlig periode med en del trøtthet (fatigue), men jeg har valgt å ikke stoppe opp pga dette.
Jeg ønsker å ha en fungerende hverdag, og har prøvd i noen år nå å finne ut hva som funker for meg.
Det har jeg fått til, for nå i alle fall!
Det er utrolig viktig for meg å kunne trene ca på daglig basis og da for det meste styrke.
Jeg har enda ikke møtt på noe som hjelper meg mer mtp min MS enn trening.
Mange mener nok at jeg tar litt av med treningen min, for jeg får til stadighet kommentarer på hvor aktiv jeg er, på at jeg er høyt og lavt til enhver tid.
Noe av det jeg får beskjed om er at jeg må lære meg å ta det med ro, jeg må restituere meg, jeg må slappe av jeg må jeg må……

Det stemmer jeg er aktiv og det er nettopp det jeg MÅ være.

Det er sider av meg du ikke får se, det er ikke fordi de ikke egner seg på sosiale medier, men hvilken interesse har nettopp du av min fatigue, synsforstyrrelser, balanseproblematikk osv osv..?

Når det da oppstår en dårlig dag, som folk får med seg, så kommer alle de forferdelig velmenende rådene om hva jeg skal gjøre i forhold til meg selv, min kropp og min MS.

Så til dere som kommer med de velmenende rådene om å ta det mer med ro og huske på restitusjon osv… 

Har dere tenkt tanken på at dette er min eneste måte å håndtere min hverdag på??

Har det falt deg inn at for å overvinne min fatigue så må jeg være i aktivitet, for i det sekundet jeg stopper opp så er jeg et stk slapp sammenkrølla ting på sofaen min….

Har det falt deg inn at bak min aktive hverdag ligger det vanvittig mange kamper jeg har hatt med meg selv for å klare å komme meg ut av huset, for å klare å gå på trening og da ikke fordi jeg vil, men fordi jeg må for å kunne være aktiv i min hverdag!?!

Det stemmer jeg er aktiv og det er nettopp det jeg MÅ være.
Det er sider av meg du ikke får se, det er ikke fordi de ikke egner seg på sosiale medier, men hvilken interesse har nettopp du av min fatigue, synsforstyrrelser, balanseproblematikk osv osv..?
Når det da oppstår en dårlig dag, som folk får med seg, så kommer alle de forferdelig velmenende rådene om hva jeg skal gjøre i forhold til meg selv, min kropp og min MS.
Så til dere som kommer med de velmenende rådene om å ta det mer med ro og huske på restitusjon osv…
Har dere tenkt tanken på at dette er min eneste måte å håndtere min hverdag på??
Har det falt deg inn at for å overvinne min fatigue så må jeg være i aktivitet, for i det sekundet jeg stopper opp så er jeg et stk slapp sammenkrølla ting på sofaen min….

Har det falt deg inn at bak min aktive hverdag ligger det vanvittig mange kamper jeg har hatt med meg selv for å klare å komme meg ut av huset, for å klare å gå på trening og da ikke fordi jeg vil, men fordi jeg må for å kunne være aktiv i min hverdag!?!

Ja, jeg har MS.
En kronisk sykdom med betennelser i sentralnervesystemet og alle de utfallene som da følger med den.
Denne sykdommen er meget utfordrende, den er jævlig, den er krevende og ikke minst utmattende!
Jeg har brukt lang tid på å finne en måte å fungere i min hverdag.
Men nå har jeg endelig klart det, og det er nettopp trening som er min reddenede engel!!

Det er mye jeg glatt nedprioriterer, sikkert en del «rare» valg for hvermannsen, men det er dette som funker for meg.
Det er tross alt min hverdag jeg skal fungere i, ikke din eller naboen din som har MS eller hva unnskyldningen din for å ha en mening om meg og mitt sentralnervesystem måtte være.

Men tenk deg to ganger om før du neste gang uttaler deg om noen andre sin hverdag og hva de velger å fylle dagene med.
Du har ingenting med det å gjøre, og skulle du klare å møte på en sartere sjel enn meg så kan du faktisk gjøre ganske stor skade pga en liten bemerkning.

Det er jo ikke til å skyve under en stol at det å ha en kronisk sykdom går på helsa løs, både mentalt og fysisk.
Det er så utmattende å prøve å finne en vei, finne en måte som gjør at en kan klare den beintøffe hverdagen det her er snakk om.
Det er vanvittig slitsomt å ikke vite hva som skjer i mårra…våkner jeg uten synet mitt? Har jeg førlighet i begge beina? Kan jeg gå om 1 mnd? Hvilke bivirkninger av medisinene mine er det som kommer i mårra? Har jeg skule? Har jeg jobb? Klarer jeg å gjennomføre studiet? Hvordan blir framtida når alt er så usikkert? Familie, jobb, fritid, venner er det håp?

you can never take my smile away

Kanskje er det nettopp det at en ikke alltid kan se at noen har en sykdom, som «rettferdiggjør» de ååhh så velmenende rådene.
Men hva er det som får deg til å tro at du vet bedre enn meg hva som er bra for meg??
Hvorfor trenger nettopp du å ha en mening om noen andre sin måte å håndtere hverdagen på?

Når nå dette er ute av systemet så må jeg si at jeg har fått komt meg skikkelig i gang med trening igjen!
Det finnes nesten ikke noe bedre!!
Jeg har fått en fantastisk ny pt, nytt program og tilslutt nye utfordringer!!
Det må en jo bare like. J
Energinivået øker og formen kjennes generelt sett bra, og det er det ingenting som kan slå.
For en herlig følelse!!!

Noen tanker en lørdagsmårra :)

Hva gjør en med det livet kaster din vei??
Noen har mange utfordringer i livet, og for de er det nesten garantert at det kommer flere, så hva gjør en?
Hvordan velger en å møte utfordringene en har?
Klart en kan syns at det er urettferdig, at alt jobber mot en og ingenting er godt nok osv...
Men hvorfor velge den måten?
Hvorfor ikke kjempe de kampene du kan kjempe og prøve å godta de kampene du ikke kan vinne?

Jeg for min del velger å gå på med godt mot og gjøre det jeg kan for jeg skal klare mine utfordringer, men jeg har da måtte gi opp flere ting som jeg virkelig brenner for.

Når jeg tenker på dette så blir jeg så sint og frustrert...for hvorfor skal ikke jeg kunne det???
Men er det verdt all min tid at noen ting i mitt liv ikke går etter min plan?
Når jeg ser tilbake alt som har skjedd, så er det ikke en ting jeg ville hatt annerledes.
For hva ville det da være som gjør nettopp meg til meg?

Hva er det som gjør at jeg kan håndtere en krise bedre enn mange andre?
Hvilke mekanismer er det jeg har som gjør at jeg kan fortsette å kjempe min kamp?

Jeg er positiv, men realistisk.
Jeg har empati.
Jeg elsker mennesker, nye bekjente og de gode gamle.
Jeg har vanvittige mengder med kjærlighet, som jeg gladelig deler ut! ;)
Jeg har evner til å glede meg over små ting.
Jeg evner å engasjere meg i andre, men også å engasjere andre.
Jeg har mange gode mennesker rundt meg.
Jeg har en god familie.
Jeg har hatt en bra oppvekst, ikke uten utfordringer, men en bra likevel!
Jeg har mye livserfaringer, på godt og vondt.
Jeg prøver å være et snilt og godt menneske.
Jeg kan se ting fra flere sider enn bare min.
Jeg har en ståpåvilje uten like.
Jeg er sta, jeg nekter å gi opp.
Jeg er gift med min beste venn! <3

 Alt med meg er ikke positivt..hehe, men det vil en jo ikke ha så mye fokus på vel!? ;)
Jeg er også rotete, det absolutte kaos funker for meg.
Jeg er morragretten og trenger mengder med kaffe for at det ikke skal gå utover deg.
Jeg kan lett være for sta.
Jeg er dumsnill.
Jeg er en skikkelig bitch når jeg blir stressa!! ( bare spør mannen...hehe)

Det er vanskelig å sette opp positive vs negative om seg selv.
Men jeg mener at alt, både det positive og det negative, er mye av det som har gjort at meg til den jeg er i dag.

Jeg har måttet gå mange runder med meg selv, for å kunne komme igjennom mine utfordringer.
Men jeg har da klart det, jeg er her i dag og jeg har det aldeles fantastisk med alle mine motbakker og sykdom osv.

Jeg kan si at jeg har det bra!! ;) 

Mine 50 kg

Det hele begynte for 8 år siden når vi gikk i anskaffelse av hund.
Et fantastisk lite nøste av et bøllefrø, vår kjæreste Lucifer.

Det å få hund tilsa jo at vi måtte begynne å bevege på oss, noe som i og for seg var veldig bra på daværende tidspunkt.
Det finnes ingen tvil på at det å gå i anskaffelse av en hund er noe av det lureste vi har gjort, og to år etter fikk vi Loke-rampen.

Men det var ikke før i 2010 at min livsstilsendring virkelig kicka inn.
Vi flytta til Skien, jeg kjente ingen og jeg er jo et sosialt dyr som bare måtte ut blant folk så jeg begynte på et livsstilsendringskurs på MyLife senteret i Skien.
Et fantastisk senter med en flott bukett mennesker som bruker senteret og ansatte.
Det er ingen plass du føler deg mer hjemme enn der, de er rett og slett fantastiske!!

Jeg er sjeleglad for at vi flytta, for om vi ikke hadde flytta til Skien så hadde jeg ikke hatt leger som var så oppmerksomme når det først feilte meg noe.
Med tanke på tidligere sykdomshistorikk så burde legene fanget det opp tidligere, men i allefall det var når jeg fikk MS-diagnosen at jeg tenke: "oiii, her må eg gjøre noe. Eg kan ikke være så tung viss eg på et tidspunkt blir pleietrengende og den stakkars mannen min skal hjelpe meg somehow"
Kommer aldri til å akkurat det øyeblikket der.

Det har nå komt en pt som samarbeider med MyLife senteret!
Ei herlig sprudlende dame, som kjører i gang et opplegg på meg over 10 uker.
Jeg hadde hoftebredde på 132 cm når jeg begynte, på neste måling var det 112 cm!!
Jeg har siden den gang brukt pt, og kommer sikkert nok til å fortsette med dette så lenge jeg kan bevege meg.
Herlige Gunn Vintervold er absolutt verdt hver en krone det koster!!!

Samtidig som alt skjedde med MS og trening, begynte eg på skole igjen.
Jeg kom meg gjennom allmenn påbygg og søkte videre på Ergoterapi og kom inn på den utdanningen i Sandnes.
Så her har eg vært de siste åra og trives med det. Eg skulle gjerne ønske at mannen min var her med meg, men men vi får det til uansett.
Her har eg fortsatt å trene, men følte at eg trengte noe nytt og kontaktet den ene ptn på SiS sportssenter.
Her fikk jeg nytt program,god oppfølging, tips og råd.
Det er synd du slutter, Vegard, skulle gjerne hatt deg som pt mye lenger. :)

I det halvanna året jeg har vært her, har det skjedd mye spennende.
Jeg som hater å løpe har deltatt på 2 løp, jeg skal delta på et halvmaraton etter en utfordring og jeg skal være med på hinderløype løpet Viking Race 2015 og Wings For Life 2015.
Spennende tider, spennende år! :)

Jeg veide på det meste ca 130 kg!!
Veien til her jeg er i dag har vært beintøff og vond.
Jeg har grått mine modige tårer.
Jeg har skreket i rein frustrasjon.
Jeg har vært sint, lei meg, sulten og utslitt.
Jeg har møtt vanvittig mye motgang.
Jeg har kjempa på så mange områder samtidig, at jeg syns det er helt utrolig at jeg ikke har gått dukken.
Men jeg er her, jeg er 50 kg (!!!!) lettere og det er helt vanvittig!!



Planen videre er å redusere fettprosenten mer, og eg skal nå få hjelp med kostholdsveiledning.
Gleder meg.
Har fått en ny super pt, som eg trur kan hjelpe meg til å nå mine mål.
Så det samarbeidet ser eg virkelig fram til, det er helt herlig!! :D

Jeg skal klare chins innen året er omme (jeg veier jo fremdeles noe så her må litt styrke til for å dra seg opp jah) og jeg skal gå på Preikestolen med 50 kg i sekken, ene og alene for å kunne kaste de av på toppen!!
Jeg skal aldri mer ha så mye vekt å dra på!!!

Så får vi se hvor vi ender, men jeg håper jo at jeg skal klare måla mine, samtidig ta utdanninga mi ferdig og være den kona som min klippe fortjener!!
For en ting er sikkert, jeg hadde ikke komt noen vei uten den støtta som min bedre halvdel gir.
Du er en fantastisk mann og eg elsker deg vanvittig mye!!

<3 <3 <3 bobla mi <3 <3 <3

Livsnytere lever ikke lenger enn andre, men de lever bedre!! 

I dag er vi livsnytere begge to med en sunn og god livsstil.

Ønskebarn!

Nå har det vært premiere på en ny serie på tv, nemlig Ønskebarn, og det er utrolig bra at det blir satt lys på dette tema.
Det er fantastisk for de som får oppleve dette, og hvermannsen har ikke begrep om hva disse parene går gjennom så for all del et viktig tema!

Men samtidig ripper det nok godt opp i alle oss som sitter og ikke får den lykkelige slutten på vår kamp mot ønskebarnet.

Det å ta det lille steget det er å gå til legen i første runden for å få kartlagt hvorfor resultatet er det samme hver eneste mnd, bare det er sårt nok.
Så følges det opp med blodprøver, spermprøver og GU-er i lange baner.
Hvorfor skjer det ikke noe, hvem er "feilen" hos, er det min feil!??!
Neste steg er prøverørsforsøk.

Det er en ufattelig stor påkjenning på kroppen med hormoner som dyttes i en, medisiner som skal tas til faste tidspunkt, prøver, nye GU-er før det hele avsluttes med et lite inngrep,uthenting av egg og sperm i en kopp.
Så blir du sendt hjem eller til hotellet for å vente på hvor mange av eggene som ble befruktet, for så igjen å vente for å høre hvor mange som delte seg videre og kan settes tilbake.
Nå begynner jo den virkelige morroa.


Nå går en 14 dager med hjerte i halsen og beina i kors med verdens største håp om at dette skal gå bra!
Etter 14 dager venter atter en ny blodprøve som svarer på om forsøket var vellykket eller ikke.
For vår del ble det en kjempe nedtur for hver gang det var et negativt resultat.
Vi hadde to forsøk som var negative og et som var positivt.
Men ikke engang den gangen når det var positiv prøve kunne vi glede oss, for da var nivået for lavt og det ble en skytteltrafikk til og fra legesenter for å ta blodprøver til måling av hcg-nivået flere ganger i uken.
Nivået svinga opp og ned i 2 mnd før den karusellen tok slutt og endte med en spontanabort.

Vår infertilitet.... (liten videosnutt)

Vi fikk lagt dette bak oss, og startet på ny frisk for å adoptere.
Prosessen i seg selv med alle de menneskene som skal gå deg i sømmene er utrolig krevende.
Hva skjer om vi ikke blir godkjente??
Alt gikk som smurt hos oss med barnevernet, men så fikk jeg en synsnervebetennelse som endte med diagnosen MS.
Pga disse to bokstavene så er vi alså ikke egnet som foreldre, dette har vi fått svart på hvitt fra bufetat.
Pga disse to bokstavene så har ikke vi et godt hjem overfylt av kjærlighet til et barn??
Har vi ikke kapasitet til å være foreldre??

Den følelsen.....

når du vet hva som kreves i en nesten umulig situasjon.....
Det å vite at en ikke kan vise det en kan...og fremdeles bli vurdert på lik linje med andre...
Å sitte aleine og lese uten at noe fester seg og er en så heldig at det går inn så skal det faen ikke komme ut igjen, og å kjenne at en ikke ha noen å lene seg på fordi alle rundt deg er opptatt med sitt...
Når du sitter aleine med all frustrasjonen, alt sinne, alle tårene....
Det å bli misforstått av folka rundt deg "fordi du er så flink..."

DEN JÆVLA FØLELSEN!!!

For å gjøre det klart, det dreier seg om eksamen.
Nei, det dreier seg ikke om eksamensnerver, men om andre typer nerver!
Det dreier seg om to små bokstaver som lager livet til et mareritt...
Hipp hurra for mitt felt av denna sjuka...

Det å få en oppgave eller et spørsmål, du vet at du VET svaret, men det kommer ikke ut.
Alt stopper!!
Alle forberedelser en gjør, føles forgjeves for hva er poenget med å lese bok etter bok, kapittel etter kapittel når du ikke kan si hva du har lest....
Og det du kan, som du vet at du kan, er ikke sikkert at vil komme frem....
Ikke vil det hjelpe med spørsmål, da dette setter huet mer ut av spill, så dette skal bli interessant!

MS + press = katastrofe!!
MS + mindfog = TORUNN!!

Frustrasjonen har eg lov å ha, eg har lov å være lei meg for dette og eg har all rett til å "hate the world" nå!
Det får gå som det går på eksamen, så får vi se....
Trøsten er at eg er ufattelig langt utenfor komfortsona mi og om en ikke går utenfor den så kommer en jo ikke så langt her i livet!
Fingers crossed!!  Ha en strålende dag! :)

Når livet butter i mot!!

Akkurat nå skal eg ærlig innrømme at mitt liv ikke er så bra.
Akkurat nå er alt kaos.
Både hodet, følelser, motivasjon, skoleting, trening...ja, det meste kan en vel si.

Eg føler ikke lenger at eg henger med i min egen hverdag.
Eg har ikke nok tid, eg får ikke lest nok og det viktigeste å trene for at hverdagen skal gå har eg i hvertfall ikke særlig mye tid til.

Det er forbannat at sjukdommen min skal være gjeldende når den ikke er aktiv.
Det irriterer meg grenseløst!!
Nå skal vi opp i muntlig eksamen og her kommer min MS med full vekt knusende ned over meg.
Hipp Hurra for kognitive utfordringer.
Eg har til dags dato ikke hatt en eneste positiv opplevelse med muntlig eksamen, ikke fordi eg ikke kan noe, men fordi det kommer en blokkering i mitt hodet som gjør at alt stopper opp og uansett hvor mye eg kan en ting så kommer det ikke ut.
Det er vanvittig frustrerende, og når en tidligere har skullet hatt tilrettelagt eksamen og en ikke har fått det (dvs joda...fått lenger tid, men hva hjelper vel det..!?), så sitter denne formen for eksamen som en enorm verkebyll.

Det kan kanskje være flere ting som spiller inn....
Eg tenkte på det, kanskje reagerer eg sånn litt også fordi at eg vet at det emnet vi har om nå (barns helse) og alle de spennende utviklingsmomentene et barn har, er noe eg ikke kommer til å oppleve som noe anna enn en sekundærperson.
Kanskje kommer barnløsheten frem.
Selv om en har bearbeidet ting og det er som det er, så er det til tider et meget sårt tema.

Når en da attpå til eg så langt vekke fra støttespilleren sin så er ikke alt helt okei.
Hverdagen er bedritten og mestringsfølelsen den har gått i kjelleren og vel så det.
Akkurat nå kunne eg trengt å hatt min mann her, for eg er jo faktisk aleine her....
De som er rundt meg her er stressa med eksamen og andre skoleting, så ingen har tid til hverandre.

Eg holdt på å droppe alt og dra hjem for bare et par dager siden.
Det er for mye som skjer på en gang.
Men nå begynner det å løsne litt og det er bare denne hersens eksamenen som henger over hodet mitt.

Kan ikke få sagt hvor mye eg gleder meg til mannen min kommer hit på torsdag!!
Det skal bli så godt å ikke hverken føle seg aleine eller faktisk å være aleine her!!
Selv om eg må lese til eksamen, så kan eg nyte tiden sammen med han.
Eg kan krølle meg sammen i armkroken hans med en pensumbok og bare nyte tilværelsen, og eg kan få kaffe på senga!! ;)

Wings For Life Worldrun Stavanger

Men over til noe helt anna.
Eg satt meg som mål å delta på halvmaraton til neste år, så nå har eg allerede deltatt på et løp.
Vi deltok på Wings For Life løpet som gikk over hele verden samtidig.
Der hadde vi som mål å nå 5 km før følebilen tok oss igjen, vi nådde 5 km...6km....7km....8km.....ja, vi nådde til og med 9km!!!!
Superfornøyde med å ha knust vårt personlige mål så til de grader!!!
Og dette med et vondt kne hos min løpepartner og gnagssår hos meg som gjorde at vi mer eller mindre gikk siste km.
Men så såg vi 9 km skiltet foran oss og vi såg følgebilen bak oss, så da var det bare å ta av seg skoen og springe i sokkelesten frem til 9 km merket!!!
Det står ikke på vilja hvertfall.
Så vi skal ikke bare springe halvmaraton til neste år, vi skal delta på Wings For Life 2015 også.
Nå i år skal vi først og fremst delta på Jentebølgen også får vi se hva som skjer til høsten! ;)

I allefall så skal eg komme meg gjennom disse ukene her, også er det nesten sommerferie!!
Kan ikke si hvor godt det skal bli å komme hjem og faktisk skulle være hjemme lenger enn ei uke!!
Det blir en rolig sommer med jobbing som avsluttes med hytteferie på familiehytta i Drammensmarka.
En har i hvertfall noe positivt å se frem til og det er utrolig viktig.

Håper du har en fin Mai mnd! :)

Halvmaraton bl.a

Da har eg sagt det, og det skal eg stå for.
Eg skal da delta på halvmaraton neste år.
Har ingen anelse på hvordan dette skal gå, da eg går fra nullform i forhold til springing... :O

Men det skal vel helst gå bra! :)
Eg har snakka og skal snakke med ptn, så er det vel bare å legge seg i treninga!
Håpet er at vi blir en hel gjeng fra klassen som deltar der distansen selvfølgelig er opp til hver enkelt!

Så viss eg bare får kontroll på eller får "kvitta" meg med mitt "ms-belte" som kommer hver gang eg skal springe over lengre distanser, og håpe på at MS`n ikke leer for mye på seg til den tid kommer!!

Igjen vil det da bli et spennende år, med mange nye utfordringer pga meg og min store munn, men også fordi det er mye spennende som ligger i kortene!

Eg er da også frivillig på Folken, studentersamfunnet i Stavanger, og der blir en kjent med masse nye kjekke folk og får med seg mye god musikk.
Kjempe kjekt å ha muligheten til å være med på noe sånt! :D

Studentersamfunnet Folken

I skrivende stund sitter eg på et hotellrom i Gjøvik.
Det er landsstyrehelg, her stiftes det nye bekjentskaper og det er en del felles aktiviteter!

Men eg må ærlig innrømme at eg ser virkelig fram til påskeferie, det skal bli så fantastisk å få komme heim til mannen min!!
Det er ganske hard å være så langt borte, både emosjonelt (for savnet er enormt) og reint materalistisk/økonomisk.
Det tar på å ha to husstander en skal betale for...
Og mens en da først er hjemme, så skal eg få komt meg til nevrologen min (long time no see, meen det er jo en god ting)....
Men det er greit å få snakka med de, hørt med ho om ting en evt lurer på i forhold til ene med det andre!!
Også skal det bli kjempe å fått sett kjente og kjære igjen, ikkje minst skal vi til Sogn en tur og endelig (!!!) få besøkt tantungen.
Du skal tro tanta har planer om påskeharesti og anna morro!! ;)
Kort sagt, eg gleder meg!!!

Eg har det ikke alltid bra!

Eg har på langt nær en god dag hver dag, og eg har nok ikke så mye energi og futt som det en ser utad.
Om du noensinne har fått komt inn til meg på en dag der eg ikke har hatt anledning til å ordne opp, så ser en det meget tydelig.
Det handler om å velge hva en vil bruke energien sin på.
Når energien begrenser seg så kan en bruke tida på ting som ikke er viktige for en, eller en kan snu fokuset og bruke energien på kjekkere ting som kanskje gjør at du får en ekstra high i den ellers så fraværende energien.
Eg velger å bruke min energi på å trene (for å få mer energi) slik at eg kan jobbe og være sosial i tillegg til skolen, og sad but true da ser det deretter ut på hybelen.
For når eg da kommer heim så har eg ikke mer å gå på....

Om eg ekstra uheldig å våkne opp til en dag der humøret er labert og dagen begynner dårlig, da har eg ingenting å gå på den dagen.

Dette her er så vanskelig for hvermannsen å forstå at eg prøver å skrive det lettere....
Det dreier seg ikke om latskap eller egoisme (eller kanskje litt), det dreier seg om å ha en bivirkning av en sykdom som tapper deg for det som går ann.
Det er en sykelig trøtthet som kanskje du som leser nå opplever når du har skikkelig influensa....
Ring a bell??
Tenk deg nå å ha det på dagligbasis!

Nå skal ikke eg klage for eg har dette mildt.
Meen en gjenganger for de fleste som har noe kronisk og sliter med fatigue som det heter er at en møter ikke forståelse for det.
Det er faktisk et reelt problem, det er ikke i hodet til noen, det er ikke det samme som å være sliten en dag, det er revnende likegyldig om en person ser så bra ut til tross for en sykdom.
Det er meget mulig det er velmenende, men.....

Så kommer det til en dag når en ikke har det så bra.
Hva skjer da?
En får spørsmål om en har det bra, skal en da svare eller skal en si som alle at ja, det går så fint!?
Selvfølgelig skal en ikke legge ut livshistorien sin i tide og utide eller til alle du møter, men når noen spør så burde det jo i grunn være lov å si at nei akkurat nå har eg en dårlig periode....

I dag har eg det eg ville kalle for ms-bein.
De er tunge og vil liksom ikke fremover.
Eg tenker med skrekk og gru at eg skal på jobb med disse beina, men det går nok bra!! ;)
Men i dag kunne eg valgt å ikke ha det noe særlig, og på mårran i dag så var ikke verden så bra, til og med Torunn kunne begynt å gråte i dag....
Så kommer eg et øyeblikk til meg sjøl og tenker hvorfor skal eg syns så synd på meg sjøl??
So what om beina krangler, eg kan da krangle tilbake!!!
Men i dag måtte eg gå ekstemt langt inn i meg sjøl for å finne den ellers så sprudlende og selvmotiverende meg, i dag sleit ho!!

Men til syvende og sist er valget mitt!
Eg kan velge og la denna sjuka styre meg, eller eg kan styre meg.
Noen dager vinner nok ms`n, men de aller fleste dagene er det eg som seirer!!!
Mitt håp er at eg skal klare å holde meg her!! ;)

Håper du som leser har en strålende dag! :)

Good times! :)

Akkurat nå er livet ganske så fullkomment.

Helsa er bra, humøret er bra, er omgitt av flotte og kjekke mennesker.

Det eneste som mangler her er gutta mine, da hadde verden vært perfekt!

På skolen går vi spennende tider i møte med praksis og masse oppgaver å løse.

Litt mindre kjekt er eksamen, men det går seg til! ;) 

Dagene på hybeltilværelsen blir fylt med trening, kjempe kjekk trening.

Eg er jo så heldig å ha ramla over en fantastisk pt som utfordrer, støtter og åpnet en helt ny verden for meg innen trening!!

Kan en noe anna enn å være fornøyd med det?? :D 

Ellers er det mye sosialt med studiekamerater fra skolen.

Eg koser meg max!! :) 

Forrige dagen ringte sykehuset meg for å kalle meg inn til en oppfølgingstime på ms-klinikken hjemme, og det å kunne si at det er ikke noe hast med meg for formen min den er kjempe bra om dagene....DEN FØLELSEN!!

I dag er det rydding og vasking av leilighet som står på tapeten før det kommer en gjeng med kjekke jenter inn dørene her litt seinere!!
Så i tiden fremover må en prøve å få organisert seg litt mer på hybelen, dvs SKAFF DEG EI BOKHYLLE!!!
Ikea next!!
Må ha system på bøkene mine.
Spesielt nå!! ;)

På onsdag skal eg finally få tatt den tatoveringa som eg har venta så sjukt lenge på! hehe ;)
Eg gleder meg, eg gleder meg!!

Håper nettopp du har en flott dag!

pain is inevitable, suffering is optional!!

I dag har eg bare lyst å legge meg ned og gi meg.
Det er ingen fighter igjen i meg i dag…

Den evige kampen som aldri leder noen vei…
Som ingen ser eller føler….
Som ingen hører….

Er alt i mitt hode? 

I dag kjenner eg at det er slitsomt....
Det er slitsomt å gripe dagen, å smile, å gjøre noe i det heletatt…
Det er rett og slett slitsomt å være meg.

Eg mister motet…

Spørsmålene svirrer… 
Hvorfor meg?
Hvorfor mitt liv?
Hva galt har eg gjort?
Hvorfor prøver du?
Hva skjer med studiene, er det reelt at du klarer dette?
Hva i all verden skulle du dra så langt vekk fra de som støtter deg i tykt og tynt etter?

Svarene er løsningen!!

Hvorfor meg? 
- Hvem vet! Kanskje fordi eg kan klare det, kanskje fordi eg har en genfeil som gjør at mitt    immunforsvar tar litt av (så enkelt, så vanskelig).

Hvorfor mitt liv`?
- Der vil eg si fordi eg trengte en kraftig oppvekker. Eg trengte å endre på div ting og det har eg gjort.
Eg har det jo bedre i dag enn eg har hatt på mange år.

Hva galt har eg gjort?
- Hva galt har du ikke gjort? :P
Hvem sier at du må ha gjort noe galt for at nettopp din verden har blitt sånn. 
Må du ha gjort noe galt for å få en sjukdom?
Har du gjort noe galt når du har influensa?
I grunn et tåpelig spørsmål!!

Hvorfor prøver du?
- Fordi eg kan ikke stoppe opp.
Det er for faen mitt liv!!
Ingen andre kan styre det, eg kan stikke så mange kjepper i hjula til denna sjuka som det går ann.
Du skal være sikker på at her er det motstand!!!


Hva skjer med studiene, er det reelt at eg klarer dette?
- Per i  dag er det reelt ja! Ingenting tilsier at ikke eg skal kunne dette!!
Studiene går sin gang og eg får bare prøve å henge med så godt det lar seg gjøre.
Vi har alle hindringer på vår vei, noen av mine er kanskje litt høyere enn de ville vært ellers…
TA BEDRE SATS!!! ;)

Hva skulle du dra så langt vekk fra de som støtter deg i tykt og tynt etter?
- Har det falt deg inn, Torunn, at du kanskje trengte det?
Du ville ta en utdanning, du ville fremover i livet, du fikk denna sjuka og du hadde mange til å støtte deg på.
Kanskje du trengte å vite at du kunne klare en hverdag aleine med alt det innebærer.
Uansett hvor skummelt og lite moro det er å være vekke fra mannen din, så kan du være det.
Du klarer det du vil!!
Det er jo desto kjekkere å møtes når det har gått så lang tid mellom hver gang dere sees, kjærligheten blomstrer som aldri før! ;) 

Eg satser på at fighteren i meg er tilbake igjen i mårra!!
Min verden er for mørk og skummel til at lyset ikke skal slippe inn…

Eg har nå bestemt meg for en tatovering etter åhhhh så lang tid!
Den skal symbolisere alt det eg sier her nå!
Den skal symbolisere den kampen, tankene, følelsene, innstillingen og motet som kreves, men mest av alt skal den symbolisere at EG gir fingeren til denna sjuka!!!
Kanskje eg kan slippe unna noen flere av disse dagene!
Min kamp er kanskje slitsom, men noe av det verste er når en har en «dårlig» dag….ingenting tapper deg mer for energi!!

Sier god natt til verden og regner med at den er lysere i morgen! ;)
Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe!!

Min kamp..!?!

Hver dag er en kamp.
Eg kjemper min egen stille kamp.
Eg legger meg hver kveld med et håp og et ønske om at ingenting skal endre seg over natta, eg har et håp om at morgendagen skal være minst like god som dagen i dag.
Eg kan skrive samme setninga på en anna måte: eg legger meg hver kveld og er vanvittig redd for hva morgendagen skal bringe.
Det er kanskje en type angst en har med en så lunefull sykdom, så da er det kanskje enda viktigere å klare å vinkle det negative til positivitet eller hvertfall til håp/ønsker.
For det er ikke til å komme unna, eg er redd!!
Redd for:
- hva som skjer i min fremtid.
- for å være aleine.
- for å ikke kunne fullføre det eg har begynt på.
- for denna sjuka.
- for å miste meg sjøl i denna kampen. ++++++

Men skal en ha fokus på det da? 
Blir mitt liv bedre av å kjenne på dette?
Blir det bedre av å vinkle til det negative??
Både ja og nei, for ja det er bra å kjenne på dette, men til en viss grad!
Å kverne på dette dag ut og dag inn kan neppe være bra!!

Denne uka har eg vært litt uheldig.
Skada leggen min på trening.
Fikk beskjed om å ta det med ro, stelle pent med kroppen, roe ned i en uke, ikke tren, ikke tren beina.
Hva ville de at eg skulle gjøre??
Eg hadde blitt gal og eg hadde fått fatiugen tilbake viss eg hadde satt meg ned.
Ja, klart skal eg ta det med ro, men eg skal ta det med ro ut i fra mine forutsetninger for hva rolig er.
I min verden så vil eg si at eg steller pent med kroppen, alt i min hverdag dreier seg jo om nettopp det. 
Spise riktig, få i deg vitaminene du trenger, være i bevegelse.
Hele min hverdag dreier seg om å stelle fint med kroppen, det har kanskje ikke gjort det hele veien, men det er ALT (nesten hvertfall) det går i nå!!

Det viktigeste for meg er å kunne håndtere hodet mitt, å takle nettopp det uvisse og faktisk tørre å legge meg.
Hver kveld, hver dag, hver natt, hver morning….
Det går ikke ann å stoppe tankene dessverre…de er der uansett om en vil eller ikke!
Eg har et avslappa forhold til meg, min kropp, min sykdom og mitt liv, men det vil ikke dermed si at eg ikke har mine utfordringer i forhold til det.
Spesielt nå når eg er «aleine» i Stavanger…
Det har krevd så vanvittig mye å være her, å begynt på ny atter en gang, slippe ukjente innpå meg igjen, å kjenne på den følelsen av å være aleine med alt som innebærer å være meg…!!

Eg vet det er mange som tror at treningen eg gjør er for å gå ned i vekt, for å bli slankere osv osv.
Eg trener fordi det er livsnødvendig for meg og fordi eg syns det er vanvittig kjekt!!!
Eg har satt meg som mål å få fettprosenten ned i år, men det er fordi det gjør det lettere for meg i det meste, eg trenger ikke bli spes mindre av den grunn, men eg vil da bygge muskler for å ha et bedre utgangspunkt viss signalene fra en muskel til sentralnervesystemet skal bli svakere pga en skade på nervene, så har eg i hvertfall et bedre utgangspunkt når hele muskelen har skikkelig kontakt med nervene som sender signalene.

Eg kjente med skrekk og gru på den angsten som tok meg når eg hørte den revnende lyden i foten.
Eg tenkte med en gang på at NÅ hovner det opp, NÅ mobiliseres immunforsvaret mitt også tar det helt av, NÅ kommer det sikkert et schub som følge av dette.
Så var beskjeden å ikke trene noe særlig før dette var i orden, igjen SKREKK OG GRU!!
Skal eg ikke ha en fungerende hverdag pga en liten muskel i leggen?? :O :O 
Skal denne lille skaden stoppe hele meg??
Eg gikk rett i kjelleren!
Men når alt kom litt på avstand, eg fikk summa meg litt og Leta skjønne fikk meg med på trening (ja, faktisk!!) så kom ting seg litt likevel.
Eg sendte mail til pt`n her med hva legen hadde sagt osv, og fikk verdens beste beskjed om at eg skulle berre følge programma som eg hadde fått fra han.
Prøve beinøvelsene, gikk det ikke så skulle eg droppe de. 
Gikk det bra så skulle eg bare fortsette, men ikke med samme belastning som før.
Eg trur nesten ikke eg har vært så glad i hele mitt liv…hehe… ;)

Eg har nå bestemt meg for å tattovere meg!!
Så i fast Torunn modus skulle det jo helst ha skjedd ei uke før eg bestemte meg, men prøver å styre meg litt! Hehe ;) 
Ei herlig jente fra Belgia som har tegna, og eg er så heldig å få lov å bruke tegningen hennes!!
Gleder meg så sjukt til å se resultatet.
Kan nesten ikke vente…hehe ;) 

<3 bobla mi <3

I dag er det 1. februar, det er snart en mnd siden eg såg mannen min sist.
Kjenner at dette er litt lenge.
Savner han vanvittig masse og de to store koseguttene våre!!
Skulle gitt mye for å få superhappy kos fra to glade gutter, og eg skulle gitt mye for å få en skikkelig lang og herlig klem fra mannen min.
Bare bli holdt rundt leenge!!
Det er i hvertfall enda 14 dager til vi kan sees igjen, og eg håper de går fort!!! 
I mellomtiden skal vi ha fremlegg av gruppeoppgave også er det hjemmeeksamen i somatisk helse!! 
Skumle saker begge to, men lyspunktet er jo at mannen kommer samme dag som eksamen leveres!!
HURRA!!!