Det går slag i slag!

Da var det vel på tide med nytt innlegg.
Herlighet kor tida flyr avsted.
Det virker som det var et par uker siden skolen begynte, men nå er det straks juleferie!
Men først er det Anatomifremlegg og eksamen! *panikk*

Aller aller først er det Volbeat-konsert med kjente og kjære i Oslo til helga!!
Eg gleder meg noe helt sinnsjukt!!
Detta har vi venta på i et halvt år, så lørdagen kan ikke komme fort nok!

Eg er så fornøyd med livets tilstand for tida.

Eg har fått meg en ny personlig trener her i Stavanger, og herlighet for en herlig og flink fyr det er! :)
Syns i begynnelsen at SiS sportssenter var litt stort og skummelt, men nå begynner eg å virkelig like meg der.
Det er dyktige og kjekke mennesker som jobber der, de har sinnsjukt mange bra timer (som eg håper på å få testa ut mer av etterhvert) og det er et godt treningsmiljø.
Gleder meg så vanvittig til fortsettelsen! :)
Nå går det i baseøvelser og teknikk med Mr. Aas.
Selvfølgelig med noen utfordringer på slutten av øktene som er helt jævlige, men no pain no gain! ;)

I tillegg til atter en ny fantastisk pt, så har et fått med en squash-partner!
Det er fantastisk morro, og for å toppe dette da så fikk eg tak i en meget bra squashrackert til en billig penge på finn.
Kan jo ikke anna enn å smile til verden, selv om en bli bomullshue av all denna lesinga! ! ;) 

Dagene går for det meste til lateralfleksjon, ventral, dorsal og humeri meg her og meg der.
Da er det så digg å få kobla huet relativt ut med knallhard trening både med pt og ellers.
Endorfinene går amok i kroppen min, gotta love it!!! ;)

Så nå blir det konsert i helga, så braker det i gang ei ny uke med anatomifremlegg.
Deretter er det ei lita uke med knallhard pugging før anatomieksamen er der.
Så er det et par dager på skolen med nytt og spennende emne, så er det

Åååå herlighet kor eg gleder meg til uker hjemme med min fantastiske mann og beista mine!

Å få treffe kjente og kjære igjen, det kan liksom ikke bli bedre.

Det kan ikke skje fort nok, samtidig ønsker eg det tar litt lenger tid fordi da går ikke tida så fort hjemme heller....
Meen da er det bare 2 og 1/2 år igjen her, så kan eg være heime med mannen min så mye eg vil!

Benytter anledningen til å ønske deg og dine en fantastisk førjulstid.
Nyyyt den sammen med dine kjære, det skal i hvertfall eg!! ;)

kaostilstand...

Har tenkt ei stund på at eg skulle ha skrevet noe i bloggen min, men eg har jo alt og ingenting å si og da blir det jo vanskelig.

Akkurat nå for tiden er denna jenta i litt kaostilstand.

Eg skulle ha ønska at så innmari mye var annerledes, eg skulle ha ønska at så innmari mye aldri endra seg, eg skulle ønska at så mye var ugjort, at så mye var usagt, men alt eg kan gjøre er å være her.... 

Det kan være ganske frustrerende til tider!!

Det er så mange ytre påvirkninger som kan endre på noe en har "kjempa" lenge for å få til.

Eg skjønner og eg ser at egenskaper og erfaringer hos mennesker kan være av verdi for andre, men om det er verdt å rippe opp i hva som har vært i ens fortid er eg ikke sikker på om er rette måten.

Før vi flytta til grenland, så bodde vi i ei lita bygd som har sin helt egen sjarm og som alle andre plasser har sine dårlige sider, men en av grunnene til at vi flytta var fordi vi ikke trivdes.

Fordi det skjedde så mye som var negativt i livet vårt mens vi bodde der at det var som om vi fikk igjen pusten når vi flytta bort derfra.

Akkurat hva som gjorde at en ikke trivdes på en plass osv er ikke vesentlig, men det var for oss veldig vesentlig å få komt oss bort derfra.

Kunne skrevet mye om mine opplevelser derfra, men ser ikke helt poenget.

Fordi det er mine opplevelser og følelser!

Som ganske sikkert kunne ha og helt sikkert ville støta mange kjenninger.

Det er noe med det å ha respekt for andres oppfatninger og følelser som ikke har blitt vist meg, men eg har i hvertfall tenkt å vise det for andre.

Eg bodde nok der litt for lenge i forhold til trivselsnivå, så min mann opplevde at eg endra personlighet ganske drastisk når eg kom meg bort og fikk puste fritt igjen.

Det er ganske rart at en så liten sak skal utgjøre så mye for en person, og det er ganske utrolig hvor små grep som i grunn skal til for å endre noens hverdag.

Eg fikk for litt siden et spørsmål om eg hadde det bedre nå i forhold til før eg fikk diagnosen min.

På det må eg jo svare ja, MEN det er ikke pga diagnosen, så spørsmålet kom i feil setting for min del.

I vårt liv skjedde det så utrolig mye som dro oss så innmari langt ned på nesten samme tid som eg fikk diagnosen min, så etterhvert som trivselen steig på en ny plass ble jo livet bedre.

Samtidig som eg fikk min diagnose.

Akkurat hva som gjør at mitt liv er bedre i etterkant av diagnosen kan eg ikke svare helt på, men mye av det skyldes nok at trivselen vår har steget så mye som den har gjort.

Eg har aldri kosa meg så mye som det eg gjør heime i Kilebygda, og det trur eg at gjelder min bedre halvdel også! :) 

Så mitt svar til spørsmålet er: 

SELVFØLGELIG HAR MITT LIV BLITT BEDRE, MEN DET ER IKKE PGA MS`N!! ;) 

Det har noe med helheten av situasjonen som eg og min mann opplevde.

Det dreier seg om oss som personer, våre utfordringer og vår mestring og våre omgivelser!

Det dreier seg om helheten, å faktisk føle seg hel og fungerende i ca enhver situasjon som blir kasta din vei!! ;) (litt ergoterapeutisk...hihi) 

Det eg har litt vanskeligheter med å se er hvordan i all verden hva som skjedde med meg når eg fikk min diagnose for noen år siden skal lære meg hva mestring er i dag!

Det er pga alt som har skjedd i mitt liv at eg er i stand til å mestre situasjoner som disse på en veldig bra måte, men det blir forventa at en skal gå i en sorg at en skal falle langt ned i en avgrunn for så å jobbe seg opp igjen.

Yeah well, eg gjorde ikke det. 

Vil det si at eg ikke har innfunnet meg med det som skjer i mitt liv?

Neppe!! Eg er smertelig klar over hvilke utfordringer eg står/kan stå ovenfor, men det hjelper ikke meg å dvele med fortiden min.

Det kan det ikke komme noe godt utav!!

Så mange drømmer som knuste, så mange ting eg aldri kan realisere pga dette vedhenget mitt.

Eg kan være supertante, men aldri mor. 

Eg kan kjøre bil, men aldri de eg så inderlig kunne tenkt meg.

Eg kan gå skule, men ikke det eg i utgangspunktet ville.

Eg kan jobbe, men kan aldri vite hvor lenge.

Eg kan fokusere på alt eg kan som det henger et men etter, eller eg kan fokusere på eg kan.

For eg kan vanvittig mye, eg har utrolig mange erfaringer som andre kan dra nytte av, eg har veldig mange kvalifikasjoner, og eg har VILJE!!!! 

STOPP MEG DIN JÆVEL,VISS DU TØRR!!!

Anatomi, spiserier, trening, soving og jobbing.
Akkurat nå er livet ganske travelt, det nærmer seg anatomieksamen med stormskritt.
Det pugges og leses ved enhver anledning en får.
Det sliter meg ut, men det er mange måter å kompensere det på.
Da øker vi opp treningsmengden og pusher på med en pt, eg digger det.
Samtidig jobbes det, for en må jo ha penger til å leve.
Og nå kommer jula i tillegg som en også må ha penger til fordi en må ordne julegaver.
Blir nok en løsning på det i år også, men akkurat nå begriper eg ikke hvordan.
For i år har eg hverken tid til å gå på shoppingrunder for å ordne med julegaver eller ingredienser til julegaver, ei heller har eg penger til det.
Men det får gå som det gikk, verre kan det ikke bli! ;)

Det postive med at det snart er jul må være at da er det bare 2 og 1/2 år igjen til eg er heime igjen!!!

*gleder seg, gleder seg*

Så da gjenstår det bare å pugge og pugge noen uker til, så er det hjem i nesten 3 uker til min fantastiske mann og mine gode nuffegutter og pusekatten Zardo.
Eg er vanvittig heldig som har så mye å være glad for i livet mitt, så mange hinder, men så mange som hjelper meg over de!
<3 <3 <3 Couldn`t have done it without you!! <3 <3 <3

Hvem hadde vel trodd....

Hvem hadde trudd at eg skulle ende opp tilbake på vestlandet for å studere på Høgskole!?
DET hadde i hvertfall ikkje eg! ;)

Å få en sånn diagnose kan være noe av det beste som har hendt meg.
Livet mitt stod litt på stedet hvil....
Vi var i en sirkel, hverken ond eller god, som vi ikke kom oss ut fra.
Vi gifta oss og alt var fantastisk, vi flytta og alt var fantastisk, men var alt så fantastisk i grunn?
Det skjedde jo en masse med oss som endra på så utrolig mye og mange av planene våre.
Det skjedde så mye vondt bl.a det i forhold til det å få unger, som vi ikke ha fått enda og hva som skjer i framtida kan eg jo ikke svaret på så...
Men vi var veldig oppslukt i nettopp det med unger.
Når du holder på med IVF og adopsjonspapirer osv osv så blir du helt oppslukt av det, det er alt du kan se og tenke på. Det er alt du gjør, hele livet ditt dreier seg om nettopp det.
Det er forferdelig slitsomt, kan eg si nå i ettertid!
Konstante spørsmål om hvorfor ikke, hvorfor oss, hva skjer i neste runde, hvordan skal vi ha råd til dette osv i den duren. Det er ufattelig slitsomt.

Når vi flytta så slapp noe av det taket.
Det var ingen rundt oss lenger med unger, det var ingen i vår vennekrets som var gravide eller hadde unger.
Så det ble ikke den typen "press" på oss lenger.
Og så utrolig deilig det var!!

Men likevel så kom vi ikke helt tilbake i gjenge.
Det finnes ikke noe mer urettferdig i verden enn når noe blir tatt fra deg eller du ikke kan få noe og dette skjer på ufrivillig basis.
Så det å være ufrivillig barnløs som det heter seg, er så ufattelig sårt og urettferdig.
Ja, eg vet det ikke er en menneskerett, men samfunnet i dag er lagt opp til å være et familie-samfunn, og er du ikke der så havner du litt på utsiden.
Men det er et anna tema igjen, som eg ikke orker å gå innpå nå.

Etter å ha bodd i Telemark bare en liten stund så kom det en svart flekk i mitt synsfelt.
Eg dro for å få sjekka det, for det er jo ikke vanlig.
Ble henvist fra fastlege til øyelege, og ble derfra henvist til mr av hodet for å sjekke evt bestennelser på synsnerven(e).
Tida gikk, og eg blei tilslutt kalt inn til øyelegen der beskjed var:
"VI HAR FUNNET NOE PÅ BILDENE DINE"
Den beskjeden ble eg seint heim med, og måtte leve med i 14 dager.
Det er de verste 14 dagene i mitt liv! Aldeles forferdelig.
Eg var til grava og tilbake igjen og halveis tilbake til grava...
Enden på visa blei at eg krevde å få vite akkurat hva de mistenkte!
Når de sa MS, så kjente eg en lettelse. En skuffelse. Et håp.
Det var noe som skjedde i meg.
MS kunne eg leve med, det var eg forbanna sikker på.
Så eg begynte å kontake MS-forbundet og snoke litt i forhold til hva dette var.
Etter uttallige samtaler med min nevrolog, sjekking av gamle lesjoner og sykdomshistorikk mener de å tro at min MS er en "snill" variant av RRMS. (attakvis)

Det å få en sånn diagnose å forholde seg til er også ganske overveldende, for gud hjelpa meg kor mye rart det finnes på nettet av informasjon som er uriktig.
For min del fikk det meg til å ta tak i livet mitt igjen.
Eg hadde begynt å trene, men etter diagnosen ble satt så ble eg enda mer gira på det.
Vi ble mer aktiv i forhold til friluftsliv.
Eg begynte på skole etter å ha jobba litt og oppfatta at eg ikke skulle stryke med i mårra.
Eg tok almennfagene eg mangla og begynte å snoke rundt på ka eg skulle bli når eg ble stor.
Eg er da uheldigvis en ganske fleksibel person som nok kunne ha passa til uhorvelig mange utdanninger og hadde store problemer med å bestemme meg.
På alle tester o.l eg tok så havna eg midt på treet, det var ingen klar retning som skilte seg ut.
Men tilslutt ramla eg innom ergoterapistudiet og leste lenge og vel på det, og fant ut at dette var interesant!
Så det var grunnen til at eg havna her.

Her har eg fått et lite nettverk av aldeles fantastiske mennesker.
Eg har ikke mindre enn to fantastiske arbeidsplasser.
Eg får dyrke mine hobbyer, og får oppleve at andre vil lære ting av meg.
Kor fantastisk ekje det? :)

Tre år er kjempelenge, men tida går samtidig fort.
Visst er det hardt å bo vekke og ikkje minst bo for seg sjøl igjen.
Det er så lenge siden at eg hadde nesten glemt hvordan det var.
Det er til tider skummelt, noen ganger er det ensomt og andre ganger er det aldeles herlig!! ;)

Eg har mye eg kan takke denna sjuka for, for den har gitt meg mye på både godt og vondt. Eg har fått den æren av å bli kjent med en hel bråta med fantastiske mennesker.
Ved å ha et verv så får eg være med på mye kjekt og eg får lære vanvittig mye om både meg sjøl og ka eg kan gjør for andre.
En kan si mye negativt om denna sjuka, men den fikk meg til å ta tak i livet mitt og for det er eg faktisk tilnærma evig takknemlig.
Misforstå meg rett, eg er ikke takknemlig for å ha fått denne sjukdommen, men når alt kommer til alt så hadde eg sikkert fremdeles stått på sidelinja av livet mitt og sett på at livet passerte meg.
Mens nå... Ja, nå vil eg faktisk si at eg lever!!! :)

Nå er det Anatomi som gjelder!
Eksamen er i Desember! :O
Det er utrolig skummelt det! Men eg har heldigvis ei fantastisk kollokvie eller kollektivgruppe, som eg ville sagt, så det skal vel helst gå bra.
Men eg kan jo se litt fram til og, for når det nærmer seg eksamen så skal eg jo heim i en laaang periode!
Herlighet kor godt det skal bli!!
Eg gleda meg vilt og uhemma til jul!!
Da skal eg heim til Telemark med skikkelig vinter, masse snø og julekos!
<3 eg skal heim til mannen min <3

Samtidig ser eg fram til å skulle tilbake til Stavanger og fortsette studiet, for herlighet kor spennende det er!
Eg gleder meg til flere år sammen med herlige mennesker og eg gleder meg til å lære utrolig mye nytt og spennende! :)