kaostilstand...

Har tenkt ei stund på at eg skulle ha skrevet noe i bloggen min, men eg har jo alt og ingenting å si og da blir det jo vanskelig.

Akkurat nå for tiden er denna jenta i litt kaostilstand.

Eg skulle ha ønska at så innmari mye var annerledes, eg skulle ha ønska at så innmari mye aldri endra seg, eg skulle ønska at så mye var ugjort, at så mye var usagt, men alt eg kan gjøre er å være her.... 

Det kan være ganske frustrerende til tider!!

Det er så mange ytre påvirkninger som kan endre på noe en har "kjempa" lenge for å få til.

Eg skjønner og eg ser at egenskaper og erfaringer hos mennesker kan være av verdi for andre, men om det er verdt å rippe opp i hva som har vært i ens fortid er eg ikke sikker på om er rette måten.

Før vi flytta til grenland, så bodde vi i ei lita bygd som har sin helt egen sjarm og som alle andre plasser har sine dårlige sider, men en av grunnene til at vi flytta var fordi vi ikke trivdes.

Fordi det skjedde så mye som var negativt i livet vårt mens vi bodde der at det var som om vi fikk igjen pusten når vi flytta bort derfra.

Akkurat hva som gjorde at en ikke trivdes på en plass osv er ikke vesentlig, men det var for oss veldig vesentlig å få komt oss bort derfra.

Kunne skrevet mye om mine opplevelser derfra, men ser ikke helt poenget.

Fordi det er mine opplevelser og følelser!

Som ganske sikkert kunne ha og helt sikkert ville støta mange kjenninger.

Det er noe med det å ha respekt for andres oppfatninger og følelser som ikke har blitt vist meg, men eg har i hvertfall tenkt å vise det for andre.

Eg bodde nok der litt for lenge i forhold til trivselsnivå, så min mann opplevde at eg endra personlighet ganske drastisk når eg kom meg bort og fikk puste fritt igjen.

Det er ganske rart at en så liten sak skal utgjøre så mye for en person, og det er ganske utrolig hvor små grep som i grunn skal til for å endre noens hverdag.

Eg fikk for litt siden et spørsmål om eg hadde det bedre nå i forhold til før eg fikk diagnosen min.

På det må eg jo svare ja, MEN det er ikke pga diagnosen, så spørsmålet kom i feil setting for min del.

I vårt liv skjedde det så utrolig mye som dro oss så innmari langt ned på nesten samme tid som eg fikk diagnosen min, så etterhvert som trivselen steig på en ny plass ble jo livet bedre.

Samtidig som eg fikk min diagnose.

Akkurat hva som gjør at mitt liv er bedre i etterkant av diagnosen kan eg ikke svare helt på, men mye av det skyldes nok at trivselen vår har steget så mye som den har gjort.

Eg har aldri kosa meg så mye som det eg gjør heime i Kilebygda, og det trur eg at gjelder min bedre halvdel også! :) 

Så mitt svar til spørsmålet er: 

SELVFØLGELIG HAR MITT LIV BLITT BEDRE, MEN DET ER IKKE PGA MS`N!! ;) 

Det har noe med helheten av situasjonen som eg og min mann opplevde.

Det dreier seg om oss som personer, våre utfordringer og vår mestring og våre omgivelser!

Det dreier seg om helheten, å faktisk føle seg hel og fungerende i ca enhver situasjon som blir kasta din vei!! ;) (litt ergoterapeutisk...hihi) 

Det eg har litt vanskeligheter med å se er hvordan i all verden hva som skjedde med meg når eg fikk min diagnose for noen år siden skal lære meg hva mestring er i dag!

Det er pga alt som har skjedd i mitt liv at eg er i stand til å mestre situasjoner som disse på en veldig bra måte, men det blir forventa at en skal gå i en sorg at en skal falle langt ned i en avgrunn for så å jobbe seg opp igjen.

Yeah well, eg gjorde ikke det. 

Vil det si at eg ikke har innfunnet meg med det som skjer i mitt liv?

Neppe!! Eg er smertelig klar over hvilke utfordringer eg står/kan stå ovenfor, men det hjelper ikke meg å dvele med fortiden min.

Det kan det ikke komme noe godt utav!!

Så mange drømmer som knuste, så mange ting eg aldri kan realisere pga dette vedhenget mitt.

Eg kan være supertante, men aldri mor. 

Eg kan kjøre bil, men aldri de eg så inderlig kunne tenkt meg.

Eg kan gå skule, men ikke det eg i utgangspunktet ville.

Eg kan jobbe, men kan aldri vite hvor lenge.

Eg kan fokusere på alt eg kan som det henger et men etter, eller eg kan fokusere på eg kan.

For eg kan vanvittig mye, eg har utrolig mange erfaringer som andre kan dra nytte av, eg har veldig mange kvalifikasjoner, og eg har VILJE!!!! 

STOPP MEG DIN JÆVEL,VISS DU TØRR!!!

Anatomi, spiserier, trening, soving og jobbing.
Akkurat nå er livet ganske travelt, det nærmer seg anatomieksamen med stormskritt.
Det pugges og leses ved enhver anledning en får.
Det sliter meg ut, men det er mange måter å kompensere det på.
Da øker vi opp treningsmengden og pusher på med en pt, eg digger det.
Samtidig jobbes det, for en må jo ha penger til å leve.
Og nå kommer jula i tillegg som en også må ha penger til fordi en må ordne julegaver.
Blir nok en løsning på det i år også, men akkurat nå begriper eg ikke hvordan.
For i år har eg hverken tid til å gå på shoppingrunder for å ordne med julegaver eller ingredienser til julegaver, ei heller har eg penger til det.
Men det får gå som det gikk, verre kan det ikke bli! ;)

Det postive med at det snart er jul må være at da er det bare 2 og 1/2 år igjen til eg er heime igjen!!!

*gleder seg, gleder seg*

Så da gjenstår det bare å pugge og pugge noen uker til, så er det hjem i nesten 3 uker til min fantastiske mann og mine gode nuffegutter og pusekatten Zardo.
Eg er vanvittig heldig som har så mye å være glad for i livet mitt, så mange hinder, men så mange som hjelper meg over de!
<3 <3 <3 Couldn`t have done it without you!! <3 <3 <3