Noe vil alltid gjøre vondt!

Det er lenge siden sist noe ble skrevet her. Så dette blir et litt surrete innlegg om noe av tankespinnet og følelsene som har vært i det siste.
Det har vært et utfordrende år med tap av fantastiske mennesker, mye rot, nytt hus, studier osv osv.

Livet er i grunn veldig bra! Vi trives i vårt selskap, har gode jobber, venner, fritidsaktiviteter, familie osv.
Men følelsen av at det mangler noe i livet vårt vil kanskje alltid være der...

Vi er det som kalles for ufrivillig barnløs.
Vi har hatt noen runder i diverse karuseller.
Etter en mengde både opp og nedturer bestemte vi oss for at det er nok, i hvertfall for en god stund.
Livet skjedde og mye endret seg, og vi fikk bearbeidet og "innfunnet" oss med tingenes tilstand.
Men så dukker det opp uventede situasjoner som drar oss ned i karusellen igjen og vi må ta stilling til så mye som vi hadde lagt bak oss.
Og det er vondt!
Overalt ser vi familie og venner få barn (misforstå meg rett, er evig lykkelig på deres vegne), men med vår situasjon følger det en masse "forbudte følelser" som dukker opp når en minst venter det. Som et knyttneveslag i magen!
På sosiale medier overøses en av at meningen med livet er barn, og en vet ikke hva lykke er før en har et barn osv osv....
Dette drar en enda lenger ned i karusellen, for når en først står i den så er det ikke så lett å være noe annet enn subjektiv. Alt en ser treffer en, den følelsen av å stå alene og se verden gå videre er nesten altoppslukende...

Noe av tankesurret som følger:
Er ikke mitt liv verdt noe fordi jeg ikke har barn? Vet jeg ikke hva lykke er fordi jeg ikke har barn? Har ikke jeg noe anker når tidene blir tøffe fordi jeg ikke har barn? Er meningen med livet barn, hva er så meningen med mitt liv da?

Skal ingen noensinne få all den kjærligheten vi har å gi?  Skal ikke vår kunnskap gis videre til noen? Skal ikke den tryggheten vi kan gi brukes? Skal ikke de fantastiske "ubrukte" besteforeldreressursene noensinne få bli brukt?

Jeg kunne skrevet så innmari mye, men dette er et utrolig sårt tema. Selv om det per nå er mange år siden vi hoppa av karusellen. Vi er hverken blåøyde eller i fornektelse, vi holder bare opp de korta vi har fått utdelt.
Det er mange muligheter ja, men når en har flere hindringer så smekkes den ene døra etter den andre igjen. Sånn er det.
Jeg skriver ikke for at du skal gi meg/oss sympati eller komme med at det ikke er en menneskerett å få barn osv....
Jeg skriver for meg!

Vår infertilitet - ikke vår historie, men den er lik!

Men du som leser, vit at det er vanvittig vondt å være ufrivillig barnløs. Det er en sinnsykt karusell å stå i. Enten det er prøverør, adopsjon eller andre prosesser. Det er tøft, det er vanskelig, det er sårt, det er glede, det er håp, det er sorg, det er sinne, det er "sjalusi", der er tårer grått fordi andre får det så lett, det er tårer grått fordi en står maktesløs mot systemet, det er tårer grått for alle en vet at hadde trengt et hjem fylt med kjærlighet og trygghet, det er tårer grått i gledessorg for andre for noe en ikke får selv.....Det er så mye! Hele spekteret av følelser på få minutter!

Infertility the struggle

Kanskje en dag...hvem vet....