Noen tanker en lørdagsmårra :)

Hva gjør en med det livet kaster din vei??
Noen har mange utfordringer i livet, og for de er det nesten garantert at det kommer flere, så hva gjør en?
Hvordan velger en å møte utfordringene en har?
Klart en kan syns at det er urettferdig, at alt jobber mot en og ingenting er godt nok osv...
Men hvorfor velge den måten?
Hvorfor ikke kjempe de kampene du kan kjempe og prøve å godta de kampene du ikke kan vinne?

Jeg for min del velger å gå på med godt mot og gjøre det jeg kan for jeg skal klare mine utfordringer, men jeg har da måtte gi opp flere ting som jeg virkelig brenner for.

Når jeg tenker på dette så blir jeg så sint og frustrert...for hvorfor skal ikke jeg kunne det???
Men er det verdt all min tid at noen ting i mitt liv ikke går etter min plan?
Når jeg ser tilbake alt som har skjedd, så er det ikke en ting jeg ville hatt annerledes.
For hva ville det da være som gjør nettopp meg til meg?

Hva er det som gjør at jeg kan håndtere en krise bedre enn mange andre?
Hvilke mekanismer er det jeg har som gjør at jeg kan fortsette å kjempe min kamp?

Jeg er positiv, men realistisk.
Jeg har empati.
Jeg elsker mennesker, nye bekjente og de gode gamle.
Jeg har vanvittige mengder med kjærlighet, som jeg gladelig deler ut! ;)
Jeg har evner til å glede meg over små ting.
Jeg evner å engasjere meg i andre, men også å engasjere andre.
Jeg har mange gode mennesker rundt meg.
Jeg har en god familie.
Jeg har hatt en bra oppvekst, ikke uten utfordringer, men en bra likevel!
Jeg har mye livserfaringer, på godt og vondt.
Jeg prøver å være et snilt og godt menneske.
Jeg kan se ting fra flere sider enn bare min.
Jeg har en ståpåvilje uten like.
Jeg er sta, jeg nekter å gi opp.
Jeg er gift med min beste venn! <3

 Alt med meg er ikke positivt..hehe, men det vil en jo ikke ha så mye fokus på vel!? ;)
Jeg er også rotete, det absolutte kaos funker for meg.
Jeg er morragretten og trenger mengder med kaffe for at det ikke skal gå utover deg.
Jeg kan lett være for sta.
Jeg er dumsnill.
Jeg er en skikkelig bitch når jeg blir stressa!! ( bare spør mannen...hehe)

Det er vanskelig å sette opp positive vs negative om seg selv.
Men jeg mener at alt, både det positive og det negative, er mye av det som har gjort at meg til den jeg er i dag.

Jeg har måttet gå mange runder med meg selv, for å kunne komme igjennom mine utfordringer.
Men jeg har da klart det, jeg er her i dag og jeg har det aldeles fantastisk med alle mine motbakker og sykdom osv.

Jeg kan si at jeg har det bra!! ;) 

Mine 50 kg

Det hele begynte for 8 år siden når vi gikk i anskaffelse av hund.
Et fantastisk lite nøste av et bøllefrø, vår kjæreste Lucifer.

Det å få hund tilsa jo at vi måtte begynne å bevege på oss, noe som i og for seg var veldig bra på daværende tidspunkt.
Det finnes ingen tvil på at det å gå i anskaffelse av en hund er noe av det lureste vi har gjort, og to år etter fikk vi Loke-rampen.

Men det var ikke før i 2010 at min livsstilsendring virkelig kicka inn.
Vi flytta til Skien, jeg kjente ingen og jeg er jo et sosialt dyr som bare måtte ut blant folk så jeg begynte på et livsstilsendringskurs på MyLife senteret i Skien.
Et fantastisk senter med en flott bukett mennesker som bruker senteret og ansatte.
Det er ingen plass du føler deg mer hjemme enn der, de er rett og slett fantastiske!!

Jeg er sjeleglad for at vi flytta, for om vi ikke hadde flytta til Skien så hadde jeg ikke hatt leger som var så oppmerksomme når det først feilte meg noe.
Med tanke på tidligere sykdomshistorikk så burde legene fanget det opp tidligere, men i allefall det var når jeg fikk MS-diagnosen at jeg tenke: "oiii, her må eg gjøre noe. Eg kan ikke være så tung viss eg på et tidspunkt blir pleietrengende og den stakkars mannen min skal hjelpe meg somehow"
Kommer aldri til å akkurat det øyeblikket der.

Det har nå komt en pt som samarbeider med MyLife senteret!
Ei herlig sprudlende dame, som kjører i gang et opplegg på meg over 10 uker.
Jeg hadde hoftebredde på 132 cm når jeg begynte, på neste måling var det 112 cm!!
Jeg har siden den gang brukt pt, og kommer sikkert nok til å fortsette med dette så lenge jeg kan bevege meg.
Herlige Gunn Vintervold er absolutt verdt hver en krone det koster!!!

Samtidig som alt skjedde med MS og trening, begynte eg på skole igjen.
Jeg kom meg gjennom allmenn påbygg og søkte videre på Ergoterapi og kom inn på den utdanningen i Sandnes.
Så her har eg vært de siste åra og trives med det. Eg skulle gjerne ønske at mannen min var her med meg, men men vi får det til uansett.
Her har eg fortsatt å trene, men følte at eg trengte noe nytt og kontaktet den ene ptn på SiS sportssenter.
Her fikk jeg nytt program,god oppfølging, tips og råd.
Det er synd du slutter, Vegard, skulle gjerne hatt deg som pt mye lenger. :)

I det halvanna året jeg har vært her, har det skjedd mye spennende.
Jeg som hater å løpe har deltatt på 2 løp, jeg skal delta på et halvmaraton etter en utfordring og jeg skal være med på hinderløype løpet Viking Race 2015 og Wings For Life 2015.
Spennende tider, spennende år! :)

Jeg veide på det meste ca 130 kg!!
Veien til her jeg er i dag har vært beintøff og vond.
Jeg har grått mine modige tårer.
Jeg har skreket i rein frustrasjon.
Jeg har vært sint, lei meg, sulten og utslitt.
Jeg har møtt vanvittig mye motgang.
Jeg har kjempa på så mange områder samtidig, at jeg syns det er helt utrolig at jeg ikke har gått dukken.
Men jeg er her, jeg er 50 kg (!!!!) lettere og det er helt vanvittig!!



Planen videre er å redusere fettprosenten mer, og eg skal nå få hjelp med kostholdsveiledning.
Gleder meg.
Har fått en ny super pt, som eg trur kan hjelpe meg til å nå mine mål.
Så det samarbeidet ser eg virkelig fram til, det er helt herlig!! :D

Jeg skal klare chins innen året er omme (jeg veier jo fremdeles noe så her må litt styrke til for å dra seg opp jah) og jeg skal gå på Preikestolen med 50 kg i sekken, ene og alene for å kunne kaste de av på toppen!!
Jeg skal aldri mer ha så mye vekt å dra på!!!

Så får vi se hvor vi ender, men jeg håper jo at jeg skal klare måla mine, samtidig ta utdanninga mi ferdig og være den kona som min klippe fortjener!!
For en ting er sikkert, jeg hadde ikke komt noen vei uten den støtta som min bedre halvdel gir.
Du er en fantastisk mann og eg elsker deg vanvittig mye!!

<3 <3 <3 bobla mi <3 <3 <3

Livsnytere lever ikke lenger enn andre, men de lever bedre!! 

I dag er vi livsnytere begge to med en sunn og god livsstil.

Ønskebarn!

Nå har det vært premiere på en ny serie på tv, nemlig Ønskebarn, og det er utrolig bra at det blir satt lys på dette tema.
Det er fantastisk for de som får oppleve dette, og hvermannsen har ikke begrep om hva disse parene går gjennom så for all del et viktig tema!

Men samtidig ripper det nok godt opp i alle oss som sitter og ikke får den lykkelige slutten på vår kamp mot ønskebarnet.

Det å ta det lille steget det er å gå til legen i første runden for å få kartlagt hvorfor resultatet er det samme hver eneste mnd, bare det er sårt nok.
Så følges det opp med blodprøver, spermprøver og GU-er i lange baner.
Hvorfor skjer det ikke noe, hvem er "feilen" hos, er det min feil!??!
Neste steg er prøverørsforsøk.

Det er en ufattelig stor påkjenning på kroppen med hormoner som dyttes i en, medisiner som skal tas til faste tidspunkt, prøver, nye GU-er før det hele avsluttes med et lite inngrep,uthenting av egg og sperm i en kopp.
Så blir du sendt hjem eller til hotellet for å vente på hvor mange av eggene som ble befruktet, for så igjen å vente for å høre hvor mange som delte seg videre og kan settes tilbake.
Nå begynner jo den virkelige morroa.


Nå går en 14 dager med hjerte i halsen og beina i kors med verdens største håp om at dette skal gå bra!
Etter 14 dager venter atter en ny blodprøve som svarer på om forsøket var vellykket eller ikke.
For vår del ble det en kjempe nedtur for hver gang det var et negativt resultat.
Vi hadde to forsøk som var negative og et som var positivt.
Men ikke engang den gangen når det var positiv prøve kunne vi glede oss, for da var nivået for lavt og det ble en skytteltrafikk til og fra legesenter for å ta blodprøver til måling av hcg-nivået flere ganger i uken.
Nivået svinga opp og ned i 2 mnd før den karusellen tok slutt og endte med en spontanabort.

Vår infertilitet.... (liten videosnutt)

Vi fikk lagt dette bak oss, og startet på ny frisk for å adoptere.
Prosessen i seg selv med alle de menneskene som skal gå deg i sømmene er utrolig krevende.
Hva skjer om vi ikke blir godkjente??
Alt gikk som smurt hos oss med barnevernet, men så fikk jeg en synsnervebetennelse som endte med diagnosen MS.
Pga disse to bokstavene så er vi alså ikke egnet som foreldre, dette har vi fått svart på hvitt fra bufetat.
Pga disse to bokstavene så har ikke vi et godt hjem overfylt av kjærlighet til et barn??
Har vi ikke kapasitet til å være foreldre??