Redsel og takknemlighet

De siste månedene har vært noen av mine verste.
Kroppen skranter, hodet spinner og plusser vi på pensumet vi har nå så er alt fullkomment.
Eg vet mange reagerer på all treninga eg gjør, men hva med når det er det eneste som får deg gjennom dagen? Er det fremdeles feil? Skulle eg heller satt meg ned og blitt høvla ned av denna sjuka? Hadde det vært en bedre løsning for meg, for deg, for samfunnet???
Viss eg ikke hadde fått trent de siste månedene så hadde det nok gått veldig ut over min utdannelse, så eg er evig takknemlig for min mor som ser nødvendigheten av at dattra har en pt.
All støtte eg får av ho er uunnværlig og mye av mitt pågangsmot kommer fra denna fantastiske dama!
Alt du har måtte holde ut med i åra som har gått…ikke har eg vært den letteste å ha med å gjøre, men eg fikk lov å plante mine bein godt på bakken og lære mye «the hard way» og nettopp dette er mye av det som gir meg muligheten og styrken til å håndtere mitt liv og alle hindrene det byr på.
For alt du har gitt meg er eg så utrolig takknemlig!!!

Som eg skreiv tidligere har de siste månedene vært en stor påkjenning, og eg fikk kjenne på min største skrekk torsdag som var...
Eg våkna og kjente at kroppen var i totalt ulage!
Allerede når eg satt meg opp i senga kjente eg at noe var veldig gale…
Eg klarte knapt å stå, eg måtte hjelpe beina med armene for å få bevegelse….
Eg har lært at det ikke er en mulighet å gi opp, så det var nettopp det eg ikke gjorde.
Eg gikk, med armene som hjelp for å ta et skritt, men eg gikk!
Og kanskje er eg heldig, kanskje er eg snodig skrudd sammen, men etter noe som virka som en evighet, så klarte eg jo å bevege beina helt uten hjelp.
Sakte, men sikkert fikk eg kontroll over meg igjen, men fy for en generell form eg var i….
Eg dro på min planlagte trening med ptn som alltid…. Og vet dere hva? Det hjalp!!
Etter treninga var kroppen i ca normal gjenge igjen!
Eg kommer aldri til å tvile på at trening er det som funker for min kropp, men det var en forferdelig opplevelse.
Det var grusomt å være aleine her, og ikke ha noen å lene meg på, men kanskje det var nettopp derfor at eg ikke ga opp….

I det emnet vi har på skolen nå er nevrologi og min sjuke noe av det som er i fokus.
Å lese om sin egen sykdom tok meg tilbake til ei veldig vondt og lei tid.
Som nydiagnostisert med MS....en leser alt en kommer over og tar alt for god fisk.
Alle historier på nett, no more happy endings og med døden til følge....
Hva skal en tro på?
Det jeg opplever nå er at de samme historiene dukker opp igjen i form av pensum.
Eg er ikke mer tapt bak ei vogn enn at eg skjønner at eg er en smule farga av å faktisk ha denna sjukdommen, som nok gjør sitt til at eg har et anna forhold til det lærebøkene beskriver enn mine medstudenter...for ikke å snakke om foreleserene!
Å sitte på den ene forelesninga etter den andre og høre at mitt liv går bare en vei, og det er nedover....
Det gjør noe med deg, selv om eg er smertelig klar over at det er en progredierende sykdom, så er det ikke morro å sitte å høre på det.

Akkurat nå kjemper eg med meg sjøl, for å i det heletatt ha trua på ei god framtid.
Det er i sånne tider at mitt evige lys skinner gjennom.
Hjemme i mitt hus sitter en fantastisk mann, en vanvittig god venn og den aller beste støtta noen kan tenke seg!!!
Alt du gjør, alt du sier og måten du er på kan gi hvem som helst trua på at detta går bra!
I min spinnende verden er det fantastisk å ha deg som en klippe!
Du er min rake motsetning.
Når eg spretter avgårde i normal Torunn fart, så senker du tempoet mitt betraktelig med ditt rolige og sindige vesen.
Eg elsker deg for alt du er og alt du får meg til å være!!
Du er min boble, og bare min!!

Eg er ikke den flinkeste personen i verden til å formidle hva folk betyr for meg, men dere skal vite at eg setter utrolig stor pris på hver og en av dere!
Alle i mitt liv bygger opp og gir støtte på et eller anna vis, og det kunne eg ikke vært uten!!