Urettferdig verden...Men vi har det bra!

Av og til blir eg så inderlig forbanna og lei.

Så mye i mitt liv, så mange ønsker, så mange håp…..

Ikke et av de er oppnåelig.

Gang på gang blir eg slått ned, og ka gjør eg, jo eg samler meg sammen og kryper opp igjen hver eneste gang.

Til tider kan en lure på whats the point, men 95% av tiden er livet mitt fantastisk.

Så kommer de 5 % snikende med sine stygge tanker og nei – følelser.

Det er så mye dritt som foregår rundt omkring i verden, og hver enkelt har nok med sitt.

Klart det, eg har nok med mitt eg og.

Men så urettferdig som verden er……

Etter en helt normal og grei oppvekst, så følger det jo et ønske om utdanning o.l.

Jeg prøver først helse og sosial, men er mer interesert i andre ting enn skole, så det gikk sånn så som så med det…..

Jobber litt, og prøver på nytt med skole.

Denne gang mekanisk også transportfag. Alt eg ville var å kjøre stooor bil, og mye i meg vil i den retningen enda.

For meg finnes det ikke noe mer sexy enn en diger, flott bil med mye krom osv på, men det er meg.

Uansett, den utdanninga gikk i dass fordi den ene armen min slutta å virke HELT og ryggsøyla mi var stiv som en stokk.

Eg var rett og slett bevegelseshemma, så den utdanninga fikk eg ikke lov å avslutte fordi eg fikk ikke lov å kjøre opp.

Får eg lov i dag? Vet ikke, men sikkert ikke pga diagnose.

Så eg krabber opp den bakken igjen, nok et knust fremtidshåp samtidig med en redsel…

Det er noe galt med meg, hvorfor finner de det ikke ut??

Biter tenna sammen og jobber for å komme tilbake i gjenge og klarer det sånn noen lunde.

Eg finner mannen i mitt liv (YEY) rett foran snuta på meg, og der har han jo vært sånn ca i ti år….Hvem visste vel det!? ;)

Vi har det fantastisk, vi forlover oss og nye drømmer gror…

Barn er det vi ønsker oss.

Skulle det bli så enkelt? NEI.

Ops, vi kan ikke få barn.

Vi var igjennom

 Runder IVF, eller prøverør som det heter på folkemunne.

Full klaff på første forsøk, hurra for oss, MEN neida…. Da var hcg-nivået lavt, men det er ingen fare så lenge det dobler seg.

Javel, vi venter. Blodprøve hver uke. Håp stiger og håp knuses. Ene uka stiger hcg`n, neste uke synker den. Det ender som det måtte med spontanabort etter en to månder lang karuselltur av hormoner og følelser, håp, glede og sorg.  Ingenting skjer på de neste…

Da tenker vi neivel, børste av oss og krabber opp den jævla bakken igjen…

Så skjer det, mannen mister jobben, en hjørnesteinsbedrift går under.

Hva gjør vi nå da…?

Vi klarer oss, somehow, og til slutt ringer det fra en jobb i Telemark, så vi flytter!

Vel og merke først etter at vi hadde hatt avstanden mellom oss en periode, men det ble for dyrt.

Så eg flytter etter.

Flott plass, masse flotte mennesker, vi trives.

Vi starter adopsjonsprosess, for ønsket om barn er veldig sterkt.

Alt går veldig bra, alt ser lyst ut.

Vi mister leieboerene våre, og må selge huset. Markedet suger, så vi må selge så vi sitter med restlån.

Det ene øyet mitt får en veldig stort  svart felt, og eg blir sendt til øyelege.

Øyelege sender videre til mr av hodet….venting….innkalling…

Øyelegen sier; de fant NOE på mrbildene dine, så du blir henvist videre til spesialist.

Hva er det ? Nei, det kunne ikke øyelegen svare på….

Går hjemme i 14 dager, holder på å klikke, har vært til grava og tilbake igjen på den tiden, har vært innom de verst tenkelige diagnoser…

Ringer øyelegen og krever at de sier hva som mistenkes…Det er MS.

Vente på innkalling igjen….nevrologisk denne gangen….utredning pågår, og det blir konstantert ms.

Så hva skjer med adopsjonsprosessen, jo der får vi avslag pga diagnosen min….Så flott!

Okei, vi begynner å forstå at vi skal ikke få barn, vi er tydeligvis ikke egna som foreldre til noen fordi eg har to bokstaver på slep.

Eg er meget oppegående, eg har særdeles små utslag av plager, eg fungerer i hverdagen, sjuka mi er rolig.

Har det noe å si? Nei, fordi en lege, bufetat sin lege omtrent gir meg dødsdommen. Noen burde kanskje lese seg opp litt.

Hvorfor kunne de ikke møte oss? Treffe personene som det står om? Ja eg vet at mange med MS sliter veldig mye…Men hvorfor skal alle dras under samma kammen???

Men men…to slag i tryne når vi nesten har komt opp bakken….igjen….

Vi tar sats atter en gang. Vi lever videre. Vi har det bra!!

Men uansett hvor bra vi har det, uansett hvilke utfordringer vi har hatt/kommer til å få vil det alltid være noen som klarer å få alt til å føles så forbanna urettferdig.

Toskne tanker eg vet, men hvorfor kan ikke vi får barn? Vi har et vanvittig sterkt bånd i mellom oss.

Vi er sunne, vi er friske, vi koser oss ute i friluft, vi har helt grei økonomi (når eg ikke studerer, så det gjelder ikke i dag), vi har mye å gi en liten sjel, men vi er ikke egna som foreldre.

Så å gå på et kjøpesenter, ute på tur e.l andre situsjoner og ser på alle de folka som ikke burde hatt unger av forskjellige grunner, så skjærer det langt inni hjerterota og en har lyst å hyle!

FOR DET ER SÅ FORBANNA URETTFERDIG.

En blir aldri ferdig, en trur en har overtaket også kommer det en situasjon der en bare faller tilbake til de forbudte tankene, til «misunnelsen», til frustrasjonen, til sinne, til nedturen….igjen og igjen….

Men hver eneste gang så reiser en seg opp, en retter på klærne, en koster av seg bøsset og tar fatt nok en gang på den derre motbakken….

Så kommer det en sjel utenfra, gløtter såvidt  inn i situasjonen og sier: det er i motbakker det går oppover…

WELL,YOU DONT SAY!!!!!

Alt en vil gjøre er å rive av seg håret i rein frustrasjon!! I know!!

Føler det som om eg ikke har gjort anna i hele mitt liv!

Når skal det flate litt ut i mitt liv??

Livet er greit, jeg studerer og mannen jobber.

Jeg velger meg en linje som gjør at eg må flytte på meg. Men sånn er det.

Det hadde ikke vært noe problem for meg å flytte,selvfølgelig er det ikke noe moro i forhold til mannen og venner, men det hadde gått fint!!

Men så skjer det…

Rett før studiestart, dør bestefaren min.

Det er det hardeste eg noen gang har gjort. Eg kunne ikke dra i begravelsen pga studiestart. Eg måtte flytte til en helt ukjent plass. Og eg måtte være aleine. Eg måtte flytte fra mannen min.

Aldeles forferdelig!!!!

Nå har det gått litt over 14 dager ut i studieåret, og endelig begynner eg å komme til meg sjøl.

Alt stresset med flytting er vekke, begravelsen har vært og ingenting kunne eg gjøre med det, eg har ny jobb, eg begynner å bli litt kjent med kollektivtransporten så det er lettere å forflytte seg og ikke fullt så skummelt. Eg kan skype med mannen, så avstanden føles noe kortere og eg skal snart heim en tur på besøk.

Så uansett hvor stort og tungt det som kastes på meg er, så kommer eg ALLTID til å reise meg opp igjen, eg kommer ALLTID til å ta fatt på den der helsikes bakken, men eg kommer ALDRI til å komme over alt som kommer min vei.

Det vil alltid være en utfordring.

Men så lenge eg og mannen har det bra kan vi overvinne alt.

Som en klok mann engang sa; «det e berre et hinder, kanskje litt større enn tidligere, men viss vi tar litt bedre sats så klarer vi det og»

Så denne utdanninga skal eg klare, med alle mine utfordringer, men eg skal klare den! Eg skal fortsette å være glad jenta, men eg kommer til å ha mine dårlige dager for verden er fremdeles en urettferdig plass. Men eg kan jammen gjøre det beste utav mitt så får vi se da…. ;)

Så sjøl om verden kjennes urettferdig så vet eg at nettopp eg er super heldig som har den mannen eg har. Og at vi har det forholdet som nettopp vi har!!

Elsker deg, bobla mi! 

Første skoleuka! :)

Første skoleuke unnagjort, og for et fantastisk spennende studie vi går inn i!!
Gleder meg vilt og uhemma! ;)

Ergoterapi trur eg er midt i blinken for meg, og det virker som skolen er fantastisk flinke til å tilrettelegge for den enkelte elev og fellesskapet!

Ergoterapi i praksis

Har endelig begynt å komme i orden på hybelen min, og det blir så bra! :) 

Ting begynner å falle på plass.

Mannen <3 ble en dag lenger, og eg kan ikke si kor mye eg setter pris på det.

Slapp å være aleine på dagen når bestefaren min ble gravlagt, og det betydde utrulig mye!!! 

Torunns lille krypinn

Men det er den skittnaste hybelen eg noensinne har sett, den kan ikke ha vært vaska på evig lange tider.

Det er so far det eneste negative eg har å si, ellers virker det som SiS har full kontroll på det meste! 

Har fått testa bussene, det var fryktelig skummelt, men det gikk bra så nå blir det bussing for alle penga..hehe ;) 

Har gått i anskaffelse av studentpass til bussen, så eg trenger ikke tenke på å betale mer enn en gang i mnd, og det liker vi! :D 

Fiine bussen pynta seg...hihi :)

I kveld blir det vorsing med ET - 2013!

Et spennende kull med en masse herlige mennesker! 

Trur vi går en spennende tid i møte!! :D 

Så da gjenstår det å ønske deg en fantastisk helg.
Kos deg masse og ta vare på menneskene rundt deg.

Skolestart, glede og sorg....

Det er med blandede følelser eg pakker ned livet mitt i Kilebygda for å flytte til Stavanger for de neste 3 årene. (men eg kommer tilbake)
Når en trives så vanvittig godt på en plass så er det forferdelig å reise... Men en kan jo ikke stoppe opp her i livet heller, så off we go...

Eg som får panikk på nye plasser flytter nå helt aleine til en plass eg såvidt har vært innom før, og det var forrige uke!!

Det å skulle flytte vekk fra min fantastiske mann er om mulig enda verre!!! 

Vi har sikkert for all del bare godt av det, men likevel! 

Elsker å være sammen med han, elsker å gjøre alle våre små rare greier sammen med han, vår dårlige humor, våre ritualer med kaffe på senga o.l ...

Vi kommer jo til å møtes, men omveltninga blir vanvittig stor! 

Desverre gikk bestefaren min bort på onsdag som var. 

En fantastik mann med et stort hjerte og et stort, bredt temperament, som går igjen i hele familien!  :) 

Et lang liv er over, og eg skulle så inderlig gjerne ha vært der sammen med resten av familien for å fulgt deg til ditt siste hvilested, men desverre er skolestarten samtidig som begravelsen så eg må velge.

Et umulig valg egentlig, men vil tru og håpe at han hadde villa at framtida ble valgt for han ville vel neppe at vi skulle stoppe opp pga han.

Du vil alltid være i mitt hjerte.

Tja, det ble kanskje et litt lei seg innlegg dette.

Men verden er ikke alltid rosenrød, og akkurat nå kjennes det veldig tungt å skulle være aleine på en ny plass.

Gleder meg da til studier, håper det blir like kjekt som eg ser for meg.

Har fått låne et helt bibliotek av ei venninne som er Ergoterapeut, så eg har ihvertfall oppslagsverk i lange baner...!! ;) 

Når alt kommer litt mer i orden så faller vel hodet mitt i orden igjen også, håper eg, akkurat nå er eg bare superstressa, spent og lei meg.

Nå har eg kanskje mer tid til å oppdatere bloggen min innimellom. ;) 

Har i hvertfall leilghet, og det er mer enn mange studenter kan si.

Også har eg fått tak i en god del møbla, med unntak av seng, men der har eg ei oppblåsbar seng som funker for øyeblikket! ;) 

Har til og med klart å få meg jobb før eg har flytta dit. JUHU!! :) 

Har meldt meg inn i treningssenteret til SiS, og det virker jo kanonbra. 

Håper det er like bra som det er fremstilt.

Mange og varierte gruppetimer, buldrevegg, spinningsal, styrkesal +++

Pter, kostholdsveiledere, treningsveiledere ++

Så under alt det andre er det ei som gleder seg! ;)