2015....

Nå var det lenge side forrige innlegg, men det bunner ut i at dette året har vært utrolig krevende.
Det har skjedd altfor mye på for kort tid.
2015 = stress, sinne, frustrasjon og tårer.

Så hva sier en når noen spør om alt er bra, eller om en har der bra?
Skal en svare det en forventer å få i retur, eller skal en si det som det er?
I år har det ikke vært bra.
For mye krevende på for kort tid puttet sammen med tidspress, skole, praksis, jobb og alt anna.

De siste årene har vært i overkant begivenhetsrike med flytting, diagnoser og omveltning på omveltning.
Når skal en ha tid til å bearbeide alt?

I mitt liv er det ikke bare de ytre påvirkningene som har en innflytelse.
Mitt liv krever mye, det krever mye energi, det krever mye tålmodighet, det krever mye guts og ikke minst mye uvisshet.

Å ha en kronisk sykdom som er så utilregnelig at en ikke vet hva som skjer ila det neste døgnet, det er slitsomt!
En kan ikke alltid leve i nuet.
Men jeg håper en dag å bli god på det og.
Bli god på å ikke ha en plan...

Jeg tror det er en mening med mitt kaotiske liv.
Jeg har det veldig bra på mange områder, men 2015...året som var en eneste grusom motbakke med den ene knekken etter den andre.
Når er det nok? Når skal jeg få hente meg inn igjen? Når skal jeg få igjen pusten?

Jeg er utrolig takknemlig for alt i mitt liv, det gode og det vonde, for summen av alt er meg.
Men av og til er det godtvondt å kjenne på at en er drittlei.
Lei av å ikke vite....
Lei av utallige drømmer som faller i grus...
Lei av å hangle seg gjennom ting...
Lei av å forklare seg i alle situasjoner og for alle...
Jeg er drittlei av MS!!

Så mye som jeg vil, så mange drømmer, så mange hinder....
Men men pytt sann, opp på beina igjen, ikke sant?

Det ligger i min natur å ta alle slagene spm kommer, det ligger i min natur å ha skrubbsår på knærne og hull i buksa etter en kamp for å komme seg opp igjen.
Så det er det jeg gjør hver gang.
Jeg reiser meg opp, børster av klærne og retter litt på de før jeg på nytt setter nye mål, finner nye drømmer, innser at noe ikke går og tar enda bedre sats ved neste hinder.

Mitt liv, en hinderløype!