Hvem hadde vel trodd....

Hvem hadde trudd at eg skulle ende opp tilbake på vestlandet for å studere på Høgskole!?
DET hadde i hvertfall ikkje eg! ;)

Å få en sånn diagnose kan være noe av det beste som har hendt meg.
Livet mitt stod litt på stedet hvil....
Vi var i en sirkel, hverken ond eller god, som vi ikke kom oss ut fra.
Vi gifta oss og alt var fantastisk, vi flytta og alt var fantastisk, men var alt så fantastisk i grunn?
Det skjedde jo en masse med oss som endra på så utrolig mye og mange av planene våre.
Det skjedde så mye vondt bl.a det i forhold til det å få unger, som vi ikke ha fått enda og hva som skjer i framtida kan eg jo ikke svaret på så...
Men vi var veldig oppslukt i nettopp det med unger.
Når du holder på med IVF og adopsjonspapirer osv osv så blir du helt oppslukt av det, det er alt du kan se og tenke på. Det er alt du gjør, hele livet ditt dreier seg om nettopp det.
Det er forferdelig slitsomt, kan eg si nå i ettertid!
Konstante spørsmål om hvorfor ikke, hvorfor oss, hva skjer i neste runde, hvordan skal vi ha råd til dette osv i den duren. Det er ufattelig slitsomt.

Når vi flytta så slapp noe av det taket.
Det var ingen rundt oss lenger med unger, det var ingen i vår vennekrets som var gravide eller hadde unger.
Så det ble ikke den typen "press" på oss lenger.
Og så utrolig deilig det var!!

Men likevel så kom vi ikke helt tilbake i gjenge.
Det finnes ikke noe mer urettferdig i verden enn når noe blir tatt fra deg eller du ikke kan få noe og dette skjer på ufrivillig basis.
Så det å være ufrivillig barnløs som det heter seg, er så ufattelig sårt og urettferdig.
Ja, eg vet det ikke er en menneskerett, men samfunnet i dag er lagt opp til å være et familie-samfunn, og er du ikke der så havner du litt på utsiden.
Men det er et anna tema igjen, som eg ikke orker å gå innpå nå.

Etter å ha bodd i Telemark bare en liten stund så kom det en svart flekk i mitt synsfelt.
Eg dro for å få sjekka det, for det er jo ikke vanlig.
Ble henvist fra fastlege til øyelege, og ble derfra henvist til mr av hodet for å sjekke evt bestennelser på synsnerven(e).
Tida gikk, og eg blei tilslutt kalt inn til øyelegen der beskjed var:
"VI HAR FUNNET NOE PÅ BILDENE DINE"
Den beskjeden ble eg seint heim med, og måtte leve med i 14 dager.
Det er de verste 14 dagene i mitt liv! Aldeles forferdelig.
Eg var til grava og tilbake igjen og halveis tilbake til grava...
Enden på visa blei at eg krevde å få vite akkurat hva de mistenkte!
Når de sa MS, så kjente eg en lettelse. En skuffelse. Et håp.
Det var noe som skjedde i meg.
MS kunne eg leve med, det var eg forbanna sikker på.
Så eg begynte å kontake MS-forbundet og snoke litt i forhold til hva dette var.
Etter uttallige samtaler med min nevrolog, sjekking av gamle lesjoner og sykdomshistorikk mener de å tro at min MS er en "snill" variant av RRMS. (attakvis)

Det å få en sånn diagnose å forholde seg til er også ganske overveldende, for gud hjelpa meg kor mye rart det finnes på nettet av informasjon som er uriktig.
For min del fikk det meg til å ta tak i livet mitt igjen.
Eg hadde begynt å trene, men etter diagnosen ble satt så ble eg enda mer gira på det.
Vi ble mer aktiv i forhold til friluftsliv.
Eg begynte på skole etter å ha jobba litt og oppfatta at eg ikke skulle stryke med i mårra.
Eg tok almennfagene eg mangla og begynte å snoke rundt på ka eg skulle bli når eg ble stor.
Eg er da uheldigvis en ganske fleksibel person som nok kunne ha passa til uhorvelig mange utdanninger og hadde store problemer med å bestemme meg.
På alle tester o.l eg tok så havna eg midt på treet, det var ingen klar retning som skilte seg ut.
Men tilslutt ramla eg innom ergoterapistudiet og leste lenge og vel på det, og fant ut at dette var interesant!
Så det var grunnen til at eg havna her.

Her har eg fått et lite nettverk av aldeles fantastiske mennesker.
Eg har ikke mindre enn to fantastiske arbeidsplasser.
Eg får dyrke mine hobbyer, og får oppleve at andre vil lære ting av meg.
Kor fantastisk ekje det? :)

Tre år er kjempelenge, men tida går samtidig fort.
Visst er det hardt å bo vekke og ikkje minst bo for seg sjøl igjen.
Det er så lenge siden at eg hadde nesten glemt hvordan det var.
Det er til tider skummelt, noen ganger er det ensomt og andre ganger er det aldeles herlig!! ;)

Eg har mye eg kan takke denna sjuka for, for den har gitt meg mye på både godt og vondt. Eg har fått den æren av å bli kjent med en hel bråta med fantastiske mennesker.
Ved å ha et verv så får eg være med på mye kjekt og eg får lære vanvittig mye om både meg sjøl og ka eg kan gjør for andre.
En kan si mye negativt om denna sjuka, men den fikk meg til å ta tak i livet mitt og for det er eg faktisk tilnærma evig takknemlig.
Misforstå meg rett, eg er ikke takknemlig for å ha fått denne sjukdommen, men når alt kommer til alt så hadde eg sikkert fremdeles stått på sidelinja av livet mitt og sett på at livet passerte meg.
Mens nå... Ja, nå vil eg faktisk si at eg lever!!! :)

Nå er det Anatomi som gjelder!
Eksamen er i Desember! :O
Det er utrolig skummelt det! Men eg har heldigvis ei fantastisk kollokvie eller kollektivgruppe, som eg ville sagt, så det skal vel helst gå bra.
Men eg kan jo se litt fram til og, for når det nærmer seg eksamen så skal eg jo heim i en laaang periode!
Herlighet kor godt det skal bli!!
Eg gleda meg vilt og uhemma til jul!!
Da skal eg heim til Telemark med skikkelig vinter, masse snø og julekos!
<3 eg skal heim til mannen min <3

Samtidig ser eg fram til å skulle tilbake til Stavanger og fortsette studiet, for herlighet kor spennende det er!
Eg gleder meg til flere år sammen med herlige mennesker og eg gleder meg til å lære utrolig mye nytt og spennende! :)