Hver dag er en kamp.
Eg kjemper min egen stille kamp.
Eg legger meg hver kveld med et håp og et ønske om at ingenting skal endre seg over natta, eg har et håp om at morgendagen skal være minst like god som dagen i dag.
Eg kan skrive samme setninga på en anna måte: eg legger meg hver kveld og er vanvittig redd for hva morgendagen skal bringe.
Det er kanskje en type angst en har med en så lunefull sykdom, så da er det kanskje enda viktigere å klare å vinkle det negative til positivitet eller hvertfall til håp/ønsker.
For det er ikke til å komme unna, eg er redd!!
Redd for:
- hva som skjer i min fremtid.
- for å være aleine.
- for å ikke kunne fullføre det eg har begynt på.
- for denna sjuka.
- for å miste meg sjøl i denna kampen. ++++++
Men skal en ha fokus på det da?
Blir mitt liv bedre av å kjenne på dette?
Blir det bedre av å vinkle til det negative??
Både ja og nei, for ja det er bra å kjenne på dette, men til en viss grad!
Å kverne på dette dag ut og dag inn kan neppe være bra!!
Denne uka har eg vært litt uheldig.
Skada leggen min på trening.
Fikk beskjed om å ta det med ro, stelle pent med kroppen, roe ned i en uke, ikke tren, ikke tren beina.
Hva ville de at eg skulle gjøre??
Eg hadde blitt gal og eg hadde fått fatiugen tilbake viss eg hadde satt meg ned.
Ja, klart skal eg ta det med ro, men eg skal ta det med ro ut i fra mine forutsetninger for hva rolig er.
I min verden så vil eg si at eg steller pent med kroppen, alt i min hverdag dreier seg jo om nettopp det.
Spise riktig, få i deg vitaminene du trenger, være i bevegelse.
Hele min hverdag dreier seg om å stelle fint med kroppen, det har kanskje ikke gjort det hele veien, men det er ALT (nesten hvertfall) det går i nå!!
Det viktigeste for meg er å kunne håndtere hodet mitt, å takle nettopp det uvisse og faktisk tørre å legge meg.
Hver kveld, hver dag, hver natt, hver morning….
Det går ikke ann å stoppe tankene dessverre…de er der uansett om en vil eller ikke!
Eg har et avslappa forhold til meg, min kropp, min sykdom og mitt liv, men det vil ikke dermed si at eg ikke har mine utfordringer i forhold til det.
Spesielt nå når eg er «aleine» i Stavanger…
Det har krevd så vanvittig mye å være her, å begynt på ny atter en gang, slippe ukjente innpå meg igjen, å kjenne på den følelsen av å være aleine med alt som innebærer å være meg…!!
Eg vet det er mange som tror at treningen eg gjør er for å gå ned i vekt, for å bli slankere osv osv.
Eg trener fordi det er livsnødvendig for meg og fordi eg syns det er vanvittig kjekt!!!
Eg har satt meg som mål å få fettprosenten ned i år, men det er fordi det gjør det lettere for meg i det meste, eg trenger ikke bli spes mindre av den grunn, men eg vil da bygge muskler for å ha et bedre utgangspunkt viss signalene fra en muskel til sentralnervesystemet skal bli svakere pga en skade på nervene, så har eg i hvertfall et bedre utgangspunkt når hele muskelen har skikkelig kontakt med nervene som sender signalene.
Eg kjemper min egen stille kamp.
Eg legger meg hver kveld med et håp og et ønske om at ingenting skal endre seg over natta, eg har et håp om at morgendagen skal være minst like god som dagen i dag.
Eg kan skrive samme setninga på en anna måte: eg legger meg hver kveld og er vanvittig redd for hva morgendagen skal bringe.
Det er kanskje en type angst en har med en så lunefull sykdom, så da er det kanskje enda viktigere å klare å vinkle det negative til positivitet eller hvertfall til håp/ønsker.
For det er ikke til å komme unna, eg er redd!!
Redd for:
- hva som skjer i min fremtid.
- for å være aleine.
- for å ikke kunne fullføre det eg har begynt på.
- for denna sjuka.
- for å miste meg sjøl i denna kampen. ++++++
Men skal en ha fokus på det da?
Blir mitt liv bedre av å kjenne på dette?
Blir det bedre av å vinkle til det negative??
Både ja og nei, for ja det er bra å kjenne på dette, men til en viss grad!
Å kverne på dette dag ut og dag inn kan neppe være bra!!
Denne uka har eg vært litt uheldig.
Skada leggen min på trening.
Fikk beskjed om å ta det med ro, stelle pent med kroppen, roe ned i en uke, ikke tren, ikke tren beina.
Hva ville de at eg skulle gjøre??
Eg hadde blitt gal og eg hadde fått fatiugen tilbake viss eg hadde satt meg ned.
Ja, klart skal eg ta det med ro, men eg skal ta det med ro ut i fra mine forutsetninger for hva rolig er.
I min verden så vil eg si at eg steller pent med kroppen, alt i min hverdag dreier seg jo om nettopp det.
Spise riktig, få i deg vitaminene du trenger, være i bevegelse.
Hele min hverdag dreier seg om å stelle fint med kroppen, det har kanskje ikke gjort det hele veien, men det er ALT (nesten hvertfall) det går i nå!!
Det viktigeste for meg er å kunne håndtere hodet mitt, å takle nettopp det uvisse og faktisk tørre å legge meg.
Hver kveld, hver dag, hver natt, hver morning….
Det går ikke ann å stoppe tankene dessverre…de er der uansett om en vil eller ikke!
Eg har et avslappa forhold til meg, min kropp, min sykdom og mitt liv, men det vil ikke dermed si at eg ikke har mine utfordringer i forhold til det.
Spesielt nå når eg er «aleine» i Stavanger…
Det har krevd så vanvittig mye å være her, å begynt på ny atter en gang, slippe ukjente innpå meg igjen, å kjenne på den følelsen av å være aleine med alt som innebærer å være meg…!!
Eg vet det er mange som tror at treningen eg gjør er for å gå ned i vekt, for å bli slankere osv osv.
Eg trener fordi det er livsnødvendig for meg og fordi eg syns det er vanvittig kjekt!!!
Eg har satt meg som mål å få fettprosenten ned i år, men det er fordi det gjør det lettere for meg i det meste, eg trenger ikke bli spes mindre av den grunn, men eg vil da bygge muskler for å ha et bedre utgangspunkt viss signalene fra en muskel til sentralnervesystemet skal bli svakere pga en skade på nervene, så har eg i hvertfall et bedre utgangspunkt når hele muskelen har skikkelig kontakt med nervene som sender signalene.
.jpg)
Eg kjente med skrekk og gru på den angsten som tok meg når eg hørte den revnende lyden i foten.
Eg tenkte med en gang på at NÅ hovner det opp, NÅ mobiliseres immunforsvaret mitt også tar det helt av, NÅ kommer det sikkert et schub som følge av dette.
Så var beskjeden å ikke trene noe særlig før dette var i orden, igjen SKREKK OG GRU!!
Skal eg ikke ha en fungerende hverdag pga en liten muskel i leggen?? :O :O
Skal denne lille skaden stoppe hele meg??
Eg gikk rett i kjelleren!
Men når alt kom litt på avstand, eg fikk summa meg litt og Leta skjønne fikk meg med på trening (ja, faktisk!!) så kom ting seg litt likevel.
Eg sendte mail til pt`n her med hva legen hadde sagt osv, og fikk verdens beste beskjed om at eg skulle berre følge programma som eg hadde fått fra han.
Prøve beinøvelsene, gikk det ikke så skulle eg droppe de.
Gikk det bra så skulle eg bare fortsette, men ikke med samme belastning som før.
Eg trur nesten ikke eg har vært så glad i hele mitt liv…hehe… ;)
Eg tenkte med en gang på at NÅ hovner det opp, NÅ mobiliseres immunforsvaret mitt også tar det helt av, NÅ kommer det sikkert et schub som følge av dette.
Så var beskjeden å ikke trene noe særlig før dette var i orden, igjen SKREKK OG GRU!!
Skal eg ikke ha en fungerende hverdag pga en liten muskel i leggen?? :O :O
Skal denne lille skaden stoppe hele meg??
Eg gikk rett i kjelleren!
Men når alt kom litt på avstand, eg fikk summa meg litt og Leta skjønne fikk meg med på trening (ja, faktisk!!) så kom ting seg litt likevel.
Eg sendte mail til pt`n her med hva legen hadde sagt osv, og fikk verdens beste beskjed om at eg skulle berre følge programma som eg hadde fått fra han.
Prøve beinøvelsene, gikk det ikke så skulle eg droppe de.
Gikk det bra så skulle eg bare fortsette, men ikke med samme belastning som før.
Eg trur nesten ikke eg har vært så glad i hele mitt liv…hehe… ;)
Eg har nå bestemt meg for å tattovere meg!!
Så i fast Torunn modus skulle det jo helst ha skjedd ei uke før eg bestemte meg, men prøver å styre meg litt! Hehe ;)
Ei herlig jente fra Belgia som har tegna, og eg er så heldig å få lov å bruke tegningen hennes!!
Gleder meg så sjukt til å se resultatet.
Kan nesten ikke vente…hehe ;)
I dag er det 1. februar, det er snart en mnd siden eg såg mannen min sist.
Kjenner at dette er litt lenge.
Savner han vanvittig masse og de to store koseguttene våre!!
Skulle gitt mye for å få superhappy kos fra to glade gutter, og eg skulle gitt mye for å få en skikkelig lang og herlig klem fra mannen min.
Bare bli holdt rundt leenge!!
Det er i hvertfall enda 14 dager til vi kan sees igjen, og eg håper de går fort!!!
I mellomtiden skal vi ha fremlegg av gruppeoppgave også er det hjemmeeksamen i somatisk helse!!
Skumle saker begge to, men lyspunktet er jo at mannen kommer samme dag som eksamen leveres!!
HURRA!!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar