Not all days are good...

Når eg våkna i dag og såg overskriftene i avisa så hadde eg mest lyst å sette meg ned å grine.
Klumpen sitter i halsen mens eg ser på bildene og filmene som er i nettavisene.
Herregud så forferdelig!
Heile den vakre bygda i indre sogn berørt av en forferdelig tragedie!
Det er uvirkelig, det er grusomt, det er forferdelig.
Det finnes ikkje ord til å beskrive det.
Det setter nok verden litt i perspektiv for noen og enhver.
Kanskje burde en sette pris på det en har? 
Alt vi tar forgitt i hverdagen!
Ingenting er gitt, du er ikke garantert noe.

Eg tar meg sjøl i de samme tankene!
Eg setter veldig stor pris på hverdagen, og hver dag som går der eg har en kropp som fungerer og helsa er bra.
Men eg skal ærlig innrømme at de materielle godene eg har, tenker eg ikke så mye over...

Det eg derimot kjenner på når eg er så langt vekke fra mine kjente og kjære er angsten for at det skal skje de noe.
Hver gang det skjer en bilulykke, en brann e.l så knytter det seg i meg.
Alle kjenner alle faktoren er svært gjeldende og ikke god i disse situasjonene.
Så mange som eg kjenner, er det noen av mine som er berørt.
Hva kan eg gjøre da?
Jo, ingenting.
Eg er for langt unna.
Til tider føles det maktesløst å skulle være aleine i en fremmed by og ikke ha noen av mine nærme.
Men så slår det meg, dette er faktorer en ikke kan gjøre noe med.
Ja, en kan lære seg å sette mer pris på det en har framfor å skulle hele tiden ha et behov for mer, mer, mer….
Men naturens krefter og tilfeldighetenes situasjoner kan vi ikke styre og skal en gå rundt og tenke på hva som skjer om og viss osv… da blir en tilslutt gal!


En av grunnene til at eg i det heletatt skriver en blogg er for å få kontroll på mine tanker om alt som skjer i mitt liv.
Eg trenger å kunne skrive det ned til tider.
Livet mitt er på mange måter en prøvelse, eg har hatt mine kriser og kommer nok til å få mange av de på min ms-vei, men eg har aldri vært og kommer nok aldri til å bli en person som setter meg ned og blir lamslått av det som foregår.
Ting skjer og det er valgene en tar som avgjør hvor en ender!



Eg ser nå at eg er heldig som har klart å bearbeide min sjukdom, min livssituasjon og alt som har skjedd i mitt liv.
Eg har «godtatt» at det er sånn det er, dette er det eg har fått så da er det jo opp til meg hvordan eg skal bruke det.
I forhold til min utdannelse så kan det være vel og bra med min egenerfaring, men det en må huske på er at det er MIN erfaring og ingens erfaringer er like.
Det er dager på skolen der det vi har om i forelesningene treffer en, det kan treffe en hardt og brutalt, og det er i de situasjonene at eg ser fordelen med å være nettopp meg med mine evner til å håndtere kriser.
For lets face it, det har eg blitt fantastisk dyktig på!
Kanskje det ikke er noe å være glad for, men akkurat nå og akkurat i krisesituasjoner så er det noe å være glad for.
Det gir meg mange fordeler, men eg er ikke lenger unna at eg kan se at det kan gå i motsatt retning også.
Det er en hårfin balansegang mellom å håndtere kriser i ditt liv og å håndtere de «litt for godt».

Eg har nå engang en litt dum personlighet, eg skulle så gjerne ha hjulpet alle rundt meg, uansett hva problemet/utfordringen måtte være.
I`m your go-to-person, så når eg måtte begynne å sette meg sjøl i hovedsetet var det i seg sjøl en «krise» i mitt liv.
Det krever så vanvittig mye å være sentrert rundt meg og mitt.
Å ikke skulle bidra, hjelpe, støtte, finne en løsning e.l for andre til enhver tid, det er en utfordring i seg sjøl.
Eg har gått mange runder med meg sjøl for å komme hit eg er i dag.
De har trekt meg langt ned, på et tidspunkt forsvant eg.
Eg mista meg sjøl rett og slett, men eg har klart å finne tilbake til meg.
Det krevde noen drastiske tiltak i livet til meg og min mann.
Vi flytta, og du kan jo spør han hva som skjedde med kjerringa når vi flytta!
Tipper på svaret er at det var store forandringer, humøret kom tilbake og den sprudlande smilande jenta kom fram igjen. ;)
Vi fikk en aktiv livsstil, vi måtte legge om kosthold pga matallergier (hos meg) og vi begynte å trene!
Det siste året har vi virkelig gått inn for trening, og herlighet for noen resultater vi har å vise for det!
Ikke bare kroppslige synlige resultater, for min del er de ikke så viktige, men alt det trening gjør med en både fysisk og psykisk.



Det er helt utrolig hvor «lett» det er å håndtere ting nå.
Om en har en dårlig dag så drar en på trening og tar en real økt, kommer hjem og har fått ting litt på avstand og sortert hodet litt, så klarer en å se utfordringen fra en anna vinkling.
For meg er det alfa omega å kunne trene!
Vet ikke helt hva eg kommer til å gjøre eller hvordan eg klarer å håndtere det om den muligheten forsvinner….!!!
Men eg håper virkelig at det ikke skjer, og eg kjemper en stille kamp hver eneste dag for at det ikke skal skje.
Eg håper at eg skal klare å være på krigerstien mot dette så lenge eg må.


Et av mine største våpen mot ms`n er at eg velger å bruke en hel del penger på å ha en pt, eg har da alså en her som eg studere og eg har en hjemme.
Eg skal glatt la være å kjøpe meg noe materielt så lenge dette hjelper meg såpass mye, da kan eg nedprioritere nesten alt anna! ;)
Eg gjør dette for at eg skal klare å dra meg sjøl på trening på de verste dagene, for eg har de sjøl om det kanskje ikke virker sånn.
For min del er det jo sånn at dager der eg er helt plankekjørt er det desto viktigere å komme meg ut og på trening.
Eg kan våkne og være kvalm, svimmel og så trøtt og utslitt som du bare kan tenke deg.
Det sier seg sjøl at det ikke akkurat er trening en har mest lyst til da, men eg vet at det er akkurat da det er viktigast!
Og tru meg DET er en kamp å komme seg opp av senga og faktisk gjøre det!!
Om eg ikke hadde hatt så god støtte i min mann som så mange ganger har blitt kjefta huden full på vei til trening, men latt meg få lov fordi han vet at det er det rette å gjøre, så vet eg faktisk ikke om eg hadde vært der eg er i dag.
Eg er ganske sikker på at du er helt unik, Arnt-Ove! <3
Vet ikke helt hva eg skulle gjort uten deg!!


Det er ikke bare for meg det er en ufordring at eg skal gå på skole.
Veldig få tenker på han som sitter igjen heime med hus og heim, vil si det nesten står mer respekt av det enn å pakke tinga og dra på skole.
Eg hadde ikke klart det uten deg, det skal du vite!


Så pga alle de eg har rundt meg, flokken min og alle som bidrar til at min hverdag er bra, så klarte eg å få en B på anatomieksamen!!
<3 A great big thank you to all, ta det til dere alle sammen dere fortjener det!! <3