mandag 23. desember 2013

GOD JUL

Da er jula her, og eg er endelig heime hos min fantastiske mann.<3
Det har vært et minnerikt år på både godt og vondt.
Et år fylt med glede for alt som har gått vår vei, og så mye har gått så innmari bra.
Vi har det kjempebra, vi er lykkelige, vi har et nytt liv her med nye fantastiske mennesker.
Mannen i heimen har en jobb han stortrives i og eg var så heldig å komme inn på studiet som eg ville.
Ja, det ville si at eg måtte flytte på hybel i Stavanger, men det går jo kjempefint.
Men det har også vært et år fylt med bekymringer.
Vi har vært så heldige å få ha alle 4 besteforeldrene våre helt til i år.
Vi har hatt mye sykdom hos besteforeldrene på begge sider av familien.
En bestemor med hjerteproblemer, en bestefar med slag/drypp og en bestefar med demens og påfølgende komplikasjoner.
Vi er så heldige at vi fremdeles har 3 av våre besteforeldre med oss, men vi mista dessverre ene bestefaren vår.
Eg kunne ikke være tilstede i begravelsen hans, men priser meg lykkelig over å fått vært med han i sommer.
Eg dro hjem fra ferie med en visshet om at det var siste gang eg såg han, men uansett hvor vondt det er og har vært, så er eg så glad for at vi fikk muligheten til det.


Har fått høre noen ganger nå at selv om vi har hatt vår tunge strid så får vi det til å se så enkelt ut...
Da vet eg ikke helt ka eg skal svare.
Er det bra at det ser enkelt ut??
For det har ikke vært enkelt, men vi er heldigvis to fantastisk sterke mennesker som hittil har klart et par hinder som eg ikke unner noen.
For de som ikke vet det da, så møttes eg og mannen min ca på ungdomsskolen.
Det skulle ta 10 år med vennskap før vi ble noe mer enn bare venner.
Vi ble kjærester og innen et år var vi forlova, i løpet av 3 år var vi gift.
Den store dagen var 08.08.08 :)
Temaet barn kom opp som i de fleste forhold, vi bestemte oss for å prøve.
Men tiden gikk og det skjedde ingenting, vi gikk til legen og ble henvist videre til utredning.
Deretter ble vi henvist til KK på Haukeland, og en berg og dalbanetur uten like venta oss.
Det ble hormonkurer, spermier i en kopp og innvendig støvsuging (kjentes hvertfall sånn ut) etter egg.
Spenningen etter svaret dagen etter, var noen befrukta, var det noen til tilbakesetting!?
Når det var avklart ble det tilbakeført et befruktet egg.
Da var det venting i 14 dager for så å ta en blodprøve for å vite hvordan dette hadde gått.
1. gang var hcg-prøven positiv, men etter 2 mnd med blodprøver og usikkerhet endte det i en spontanabort.
2. og 3. gang var negative forsøk.
Et fryseforsøk, dvs befruktede egg tilovers fra originalforsøkene ble fyst ned, slik at vi kunne bruke de seinere, også negativt.
Så etter et år med herjing med min kropp syns vi det var nok.
En enorm påkjenning på kroppen både fysisk og psykisk, og sånn ville ikke vi at vårt liv skulle være.
Men livet der vi bodde, der alle rundt oss stifta familier ble forferdelig.
For uansett hvor mye en skyver det under en stol, så er det en sorg og det er en prosess å gjennomgå for å klare å se for seg et liv evt uten barn.
Vår løsning, kombinert med ny jobb til mannen var å flytte.
I dag har vi en vennekrets som ikke har begynt å stifte familier, og forholdene er litt større her vi bor nå.
Vi har større valgmuligheter eller fluktmuligheter om du vil kalle det for det...
Men savnet og sorgen trur eg alltid vil være der...
Heldigvis så er det ingen som vet hva fremtiden bringer, kanskje er vi så heldige en gang i fremtiden at en liten spire lander hos oss, eller kanskje ikke.
Hvem vet...!! 



Så vi kunne begynne på nytt en ny plass.
Lucky us.
Det ble uten tvil en ny start og en seriøst rude awakening.
Når vi akkurat hadde komt oss ovenpå og børstet av oss støvet etter all krypingen laaangt, laaangt der nede i de barnløses dal, så kommer my beasty MS.
Det har også vært en prosess.
Det er langt fra enkelt.
Men det dreier seg om hvordan eg velger å leve mitt liv, for det er nettopp det.
Det er MITT liv, ikke MS`n.
Og eg skal kjempe med nebb og klør om det er det som skal til, for ingen skal styre mitt liv.
Eg ser at det kan komme utfordringer og livet mitt blir kanskje ikke slik eg ville at det skulle bli, men det har tatt noen brå vendinger før, så eg trur og eg håper at eg skal kunne takle nye endringer.
Sammen med min fantastiske mann, som er min klippe, så trur eg at eg skal klare det meste som blir kasta min vei.
Ønsker ikke mer nå selvfølgelig, men er realistisk nok til å se at det er enda mye som kan komme.

Vi har måttet endre livsstil, vi begynte å trene, vi la om kosthold og vi ble litt toppgale aka friluftsmennesker.
Har aldri hatt det så bra som det vi har nå.
Så eg lever litt i den tro at alt skjer av en grunn.
Det kan hende det tar litt tid å se den grunnen, men den er der ganske sikkert!

Resten av året skal eg nyyyyte sammen med min fantastiske mann, mine herlige venner og kjekke arbeidskolleger.
Eg har så mange herlige mennesker i mitt liv, på ene eller andre måten, og eg kan ikke få sagt nok kor stor pris eg setter på hver og en av dere.
Så ta godt vare på hverandre, gi en klem for mye fremfor en for lite!! ;)

 <3 GOD JUL FRA SKÅRAHEIMEN <3


3 kommentarer:

  1. Du skriver så godt Torunn! Det er fint å få lov å følge deg på ferden. Blir så glad av alle de fine bildene du legger ut på Instagram også. Du kjemper en stille kamp på mange områder. Jeg har også min stille kamp. Jeg får også "ting til å se enkelt ut". Men hva som sitter på innsiden er det jo ingen andre enn oss selv som kjenner på. Ta vare på deg selv og fortsett med å sette deg mål! Du kommer dit du vil <3 Stor klem

    SvarSlett
  2. Ååå takk for gode ord, Anne Kjersti! <3

    SvarSlett