GOD JUL

Da er jula her, og eg er endelig heime hos min fantastiske mann.<3
Det har vært et minnerikt år på både godt og vondt.
Et år fylt med glede for alt som har gått vår vei, og så mye har gått så innmari bra.
Vi har det kjempebra, vi er lykkelige, vi har et nytt liv her med nye fantastiske mennesker.
Mannen i heimen har en jobb han stortrives i og eg var så heldig å komme inn på studiet som eg ville.
Ja, det ville si at eg måtte flytte på hybel i Stavanger, men det går jo kjempefint.
Men det har også vært et år fylt med bekymringer.
Vi har vært så heldige å få ha alle 4 besteforeldrene våre helt til i år.
Vi har hatt mye sykdom hos besteforeldrene på begge sider av familien.
En bestemor med hjerteproblemer, en bestefar med slag/drypp og en bestefar med demens og påfølgende komplikasjoner.
Vi er så heldige at vi fremdeles har 3 av våre besteforeldre med oss, men vi mista dessverre ene bestefaren vår.
Eg kunne ikke være tilstede i begravelsen hans, men priser meg lykkelig over å fått vært med han i sommer.
Eg dro hjem fra ferie med en visshet om at det var siste gang eg såg han, men uansett hvor vondt det er og har vært, så er eg så glad for at vi fikk muligheten til det.

Har fått høre noen ganger nå at selv om vi har hatt vår tunge strid så får vi det til å se så enkelt ut...
Da vet eg ikke helt ka eg skal svare.
Er det bra at det ser enkelt ut??
For det har ikke vært enkelt, men vi er heldigvis to fantastisk sterke mennesker som hittil har klart et par hinder som eg ikke unner noen.
For de som ikke vet det da, så møttes eg og mannen min ca på ungdomsskolen.
Det skulle ta 10 år med vennskap før vi ble noe mer enn bare venner.
Vi ble kjærester og innen et år var vi forlova, i løpet av 3 år var vi gift.
Den store dagen var 08.08.08 :)
Temaet barn kom opp som i de fleste forhold, vi bestemte oss for å prøve.
Men tiden gikk og det skjedde ingenting, vi gikk til legen og ble henvist videre til utredning.
Deretter ble vi henvist til KK på Haukeland, og en berg og dalbanetur uten like venta oss.

Det ble hormonkurer, spermier i en kopp og innvendig støvsuging (kjentes hvertfall sånn ut) etter egg.
Spenningen etter svaret dagen etter, var noen befrukta, var det noen til tilbakesetting!?
Når det var avklart ble det tilbakeført et befruktet egg.
Da var det venting i 14 dager for så å ta en blodprøve for å vite hvordan dette hadde gått.
1. gang var hcg-prøven positiv, men etter 2 mnd med blodprøver og usikkerhet endte det i en spontanabort.
2. og 3. gang var negative forsøk.
Et fryseforsøk, dvs befruktede egg tilovers fra originalforsøkene ble fyst ned, slik at vi kunne bruke de seinere, også negativt.
Så etter et år med herjing med min kropp syns vi det var nok.
En enorm påkjenning på kroppen både fysisk og psykisk, og sånn ville ikke vi at vårt liv skulle være.
Men livet der vi bodde, der alle rundt oss stifta familier ble forferdelig.
For uansett hvor mye en skyver det under en stol, så er det en sorg og det er en prosess å gjennomgå for å klare å se for seg et liv evt uten barn.
Vår løsning, kombinert med ny jobb til mannen var å flytte.
I dag har vi en vennekrets som ikke har begynt å stifte familier, og forholdene er litt større her vi bor nå.
Vi har større valgmuligheter eller fluktmuligheter om du vil kalle det for det...
Men savnet og sorgen trur eg alltid vil være der...
Heldigvis så er det ingen som vet hva fremtiden bringer, kanskje er vi så heldige en gang i fremtiden at en liten spire lander hos oss, eller kanskje ikke.
Hvem vet...!! 

Så vi kunne begynne på nytt en ny plass.
Lucky us.
Det ble uten tvil en ny start og en seriøst rude awakening.
Når vi akkurat hadde komt oss ovenpå og børstet av oss støvet etter all krypingen laaangt, laaangt der nede i de barnløses dal, så kommer my beasty MS.
Det har også vært en prosess.
Det er langt fra enkelt.
Men det dreier seg om hvordan eg velger å leve mitt liv, for det er nettopp det.
Det er MITT liv, ikke MS`n.
Og eg skal kjempe med nebb og klør om det er det som skal til, for ingen skal styre mitt liv.
Eg ser at det kan komme utfordringer og livet mitt blir kanskje ikke slik eg ville at det skulle bli, men det har tatt noen brå vendinger før, så eg trur og eg håper at eg skal kunne takle nye endringer.
Sammen med min fantastiske mann, som er min klippe, så trur eg at eg skal klare det meste som blir kasta min vei.
Ønsker ikke mer nå selvfølgelig, men er realistisk nok til å se at det er enda mye som kan komme.

Vi har måttet endre livsstil, vi begynte å trene, vi la om kosthold og vi ble litt toppgale aka friluftsmennesker.
Har aldri hatt det så bra som det vi har nå.
Så eg lever litt i den tro at alt skjer av en grunn.
Det kan hende det tar litt tid å se den grunnen, men den er der ganske sikkert!

Resten av året skal eg nyyyyte sammen med min fantastiske mann, mine herlige venner og kjekke arbeidskolleger.
Eg har så mange herlige mennesker i mitt liv, på ene eller andre måten, og eg kan ikke få sagt nok kor stor pris eg setter på hver og en av dere.
Så ta godt vare på hverandre, gi en klem for mye fremfor en for lite!! ;)

 <3 GOD JUL FRA SKÅRAHEIMEN <3

Juleferie...!

Da er endelig eksamen over, og eg trur til og med at den gikk bra!! ;)
En halv uke til så skal eg heim til min fantastiske mann og min heim!
Tida kan ikke gå fort nok.

Eksamensdagen kom og gikk, og på kvelden var det julebord med ET-13.
En aldeles herlig gjeng som det skal bli kjekt å følge de neste 2 1/2 åra.
Blir spennende å se utviklingen til klassen og til hver enkelt.

En liten bit av ET-13!! 

På julebordet ble eg virkelig tatt på senga.
Vi hadde kåringer på litt forskjellige titler i klassen.
Klassens nerd, hunk, sjarmør, klovn, babe, going o.l, og da kåra de meg til sistnevnte!!
Torunn aka klassens going!

I kveld sitter eg aleine i hybelen min og er litt splitta.
Eg gleder meg sinnsjukt til å komme heim, og eg kan ikke få sagt hvor godt det skal bli.
Det er ingen plass eg føler meg mer tilfreds og rolig til sinns enn hjemme i grenland.
Men i kveld sitter eg alså i Stavanger og kjenner på savnet etter folka mine, folka som eg kan være helt og holdent meg sjøl med.
Folka eg kan lire av meg hva det måtte være, og de skjønner det og de skjønner meg.
De folka eg ca aldri får se, siden eg er stuck her de neste åra.
Samtidig tenker eg at det er ganske herlig å være langt vekke også.
Det har skjedd mye med meg og mitt liv de siste 10 åra, det er mye som har måtte blitt fordøyd og klart det påvirker meg.
Det er klart det har påvirka min hverdag sammen med mine.
Så med så mye nytt så kan det være veldig bra å være aleine å bli kjent med meg selv igjen, på en måte...
På den annen side vet eg at støtteapparatet er utrolig viktig, eg vet ikke helt ka eg skulle gjort uten dere og det er skrekkelig vanskelig å være så langt borte fra dere.
Så i deres fravær klarer eg jo å fylle dagene.

Min store utgiftspost for årene i Stavanger kommer til å bli pt-timer.
Ja, eg vet at det er en "trend" sak, men for min del gjelder det ene og alene for å ha helse til å klare hverdagen.
Når en da finner noen som er såpass dyktige i det de holder på med, og har bakgrunn til å forstå utfordringene som kan komme så har en i grunn ikke noe valg!

til min pt i Stavanger!! ;)

En anna ting er at kor heldig er ikke eg som får muligheten til dette.
Eg kan, eg skal og eg vil.
Kommer sikkert til å møte noen hinder på veien, men de er vel til for å klatre over eller!? ;)
For eg er heldig som har så flotte mennesker rundt meg, familien min som støtter meg uansett hvilke sprell eg gjør eller har gjort, en fantastisk mann som er der i tykt og tynt og lar Torunn være Torunn just as she is! ;)
Vennene mine en aldeles herlig gjeng også har vi jo Knuten min, Brita mi, Lina og Aina +++ som har en litt spesiell plass i <3 mitt.
Dere er alle fantastiske og gjør det umulige mulig!! ;)

Nå skal eg bare kose meg de siste dagene med skole og rydding av leilighet og pakking.
Så vendes snuten hjemover på onsdag med nyskodd bil og Kurdi som copilot!
Det må jo bare bli bra det!! :)

Da skal en hjem og lade opp så en er klar for et tøft vårhalvår med skole og eksamener, praksis osv!
Det blir spennende, hardt og utfordrende.

Det går slag i slag!

Da var det vel på tide med nytt innlegg.
Herlighet kor tida flyr avsted.
Det virker som det var et par uker siden skolen begynte, men nå er det straks juleferie!
Men først er det Anatomifremlegg og eksamen! *panikk*

Aller aller først er det Volbeat-konsert med kjente og kjære i Oslo til helga!!
Eg gleder meg noe helt sinnsjukt!!
Detta har vi venta på i et halvt år, så lørdagen kan ikke komme fort nok!

Eg er så fornøyd med livets tilstand for tida.

Eg har fått meg en ny personlig trener her i Stavanger, og herlighet for en herlig og flink fyr det er! :)
Syns i begynnelsen at SiS sportssenter var litt stort og skummelt, men nå begynner eg å virkelig like meg der.
Det er dyktige og kjekke mennesker som jobber der, de har sinnsjukt mange bra timer (som eg håper på å få testa ut mer av etterhvert) og det er et godt treningsmiljø.
Gleder meg så vanvittig til fortsettelsen! :)
Nå går det i baseøvelser og teknikk med Mr. Aas.
Selvfølgelig med noen utfordringer på slutten av øktene som er helt jævlige, men no pain no gain! ;)

I tillegg til atter en ny fantastisk pt, så har et fått med en squash-partner!
Det er fantastisk morro, og for å toppe dette da så fikk eg tak i en meget bra squashrackert til en billig penge på finn.
Kan jo ikke anna enn å smile til verden, selv om en bli bomullshue av all denna lesinga! ! ;) 

Dagene går for det meste til lateralfleksjon, ventral, dorsal og humeri meg her og meg der.
Da er det så digg å få kobla huet relativt ut med knallhard trening både med pt og ellers.
Endorfinene går amok i kroppen min, gotta love it!!! ;)

Så nå blir det konsert i helga, så braker det i gang ei ny uke med anatomifremlegg.
Deretter er det ei lita uke med knallhard pugging før anatomieksamen er der.
Så er det et par dager på skolen med nytt og spennende emne, så er det

Åååå herlighet kor eg gleder meg til uker hjemme med min fantastiske mann og beista mine!

Å få treffe kjente og kjære igjen, det kan liksom ikke bli bedre.

Det kan ikke skje fort nok, samtidig ønsker eg det tar litt lenger tid fordi da går ikke tida så fort hjemme heller....
Meen da er det bare 2 og 1/2 år igjen her, så kan eg være heime med mannen min så mye eg vil!

Benytter anledningen til å ønske deg og dine en fantastisk førjulstid.
Nyyyt den sammen med dine kjære, det skal i hvertfall eg!! ;)

kaostilstand...

Har tenkt ei stund på at eg skulle ha skrevet noe i bloggen min, men eg har jo alt og ingenting å si og da blir det jo vanskelig.

Akkurat nå for tiden er denna jenta i litt kaostilstand.

Eg skulle ha ønska at så innmari mye var annerledes, eg skulle ha ønska at så innmari mye aldri endra seg, eg skulle ønska at så mye var ugjort, at så mye var usagt, men alt eg kan gjøre er å være her.... 

Det kan være ganske frustrerende til tider!!

Det er så mange ytre påvirkninger som kan endre på noe en har "kjempa" lenge for å få til.

Eg skjønner og eg ser at egenskaper og erfaringer hos mennesker kan være av verdi for andre, men om det er verdt å rippe opp i hva som har vært i ens fortid er eg ikke sikker på om er rette måten.

Før vi flytta til grenland, så bodde vi i ei lita bygd som har sin helt egen sjarm og som alle andre plasser har sine dårlige sider, men en av grunnene til at vi flytta var fordi vi ikke trivdes.

Fordi det skjedde så mye som var negativt i livet vårt mens vi bodde der at det var som om vi fikk igjen pusten når vi flytta bort derfra.

Akkurat hva som gjorde at en ikke trivdes på en plass osv er ikke vesentlig, men det var for oss veldig vesentlig å få komt oss bort derfra.

Kunne skrevet mye om mine opplevelser derfra, men ser ikke helt poenget.

Fordi det er mine opplevelser og følelser!

Som ganske sikkert kunne ha og helt sikkert ville støta mange kjenninger.

Det er noe med det å ha respekt for andres oppfatninger og følelser som ikke har blitt vist meg, men eg har i hvertfall tenkt å vise det for andre.

Eg bodde nok der litt for lenge i forhold til trivselsnivå, så min mann opplevde at eg endra personlighet ganske drastisk når eg kom meg bort og fikk puste fritt igjen.

Det er ganske rart at en så liten sak skal utgjøre så mye for en person, og det er ganske utrolig hvor små grep som i grunn skal til for å endre noens hverdag.

Eg fikk for litt siden et spørsmål om eg hadde det bedre nå i forhold til før eg fikk diagnosen min.

På det må eg jo svare ja, MEN det er ikke pga diagnosen, så spørsmålet kom i feil setting for min del.

I vårt liv skjedde det så utrolig mye som dro oss så innmari langt ned på nesten samme tid som eg fikk diagnosen min, så etterhvert som trivselen steig på en ny plass ble jo livet bedre.

Samtidig som eg fikk min diagnose.

Akkurat hva som gjør at mitt liv er bedre i etterkant av diagnosen kan eg ikke svare helt på, men mye av det skyldes nok at trivselen vår har steget så mye som den har gjort.

Eg har aldri kosa meg så mye som det eg gjør heime i Kilebygda, og det trur eg at gjelder min bedre halvdel også! :) 

Så mitt svar til spørsmålet er: 

SELVFØLGELIG HAR MITT LIV BLITT BEDRE, MEN DET ER IKKE PGA MS`N!! ;) 

Det har noe med helheten av situasjonen som eg og min mann opplevde.

Det dreier seg om oss som personer, våre utfordringer og vår mestring og våre omgivelser!

Det dreier seg om helheten, å faktisk føle seg hel og fungerende i ca enhver situasjon som blir kasta din vei!! ;) (litt ergoterapeutisk...hihi) 

Det eg har litt vanskeligheter med å se er hvordan i all verden hva som skjedde med meg når eg fikk min diagnose for noen år siden skal lære meg hva mestring er i dag!

Det er pga alt som har skjedd i mitt liv at eg er i stand til å mestre situasjoner som disse på en veldig bra måte, men det blir forventa at en skal gå i en sorg at en skal falle langt ned i en avgrunn for så å jobbe seg opp igjen.

Yeah well, eg gjorde ikke det. 

Vil det si at eg ikke har innfunnet meg med det som skjer i mitt liv?

Neppe!! Eg er smertelig klar over hvilke utfordringer eg står/kan stå ovenfor, men det hjelper ikke meg å dvele med fortiden min.

Det kan det ikke komme noe godt utav!!

Så mange drømmer som knuste, så mange ting eg aldri kan realisere pga dette vedhenget mitt.

Eg kan være supertante, men aldri mor. 

Eg kan kjøre bil, men aldri de eg så inderlig kunne tenkt meg.

Eg kan gå skule, men ikke det eg i utgangspunktet ville.

Eg kan jobbe, men kan aldri vite hvor lenge.

Eg kan fokusere på alt eg kan som det henger et men etter, eller eg kan fokusere på eg kan.

For eg kan vanvittig mye, eg har utrolig mange erfaringer som andre kan dra nytte av, eg har veldig mange kvalifikasjoner, og eg har VILJE!!!! 

STOPP MEG DIN JÆVEL,VISS DU TØRR!!!

Anatomi, spiserier, trening, soving og jobbing.
Akkurat nå er livet ganske travelt, det nærmer seg anatomieksamen med stormskritt.
Det pugges og leses ved enhver anledning en får.
Det sliter meg ut, men det er mange måter å kompensere det på.
Da øker vi opp treningsmengden og pusher på med en pt, eg digger det.
Samtidig jobbes det, for en må jo ha penger til å leve.
Og nå kommer jula i tillegg som en også må ha penger til fordi en må ordne julegaver.
Blir nok en løsning på det i år også, men akkurat nå begriper eg ikke hvordan.
For i år har eg hverken tid til å gå på shoppingrunder for å ordne med julegaver eller ingredienser til julegaver, ei heller har eg penger til det.
Men det får gå som det gikk, verre kan det ikke bli! ;)

Det postive med at det snart er jul må være at da er det bare 2 og 1/2 år igjen til eg er heime igjen!!!

*gleder seg, gleder seg*

Så da gjenstår det bare å pugge og pugge noen uker til, så er det hjem i nesten 3 uker til min fantastiske mann og mine gode nuffegutter og pusekatten Zardo.
Eg er vanvittig heldig som har så mye å være glad for i livet mitt, så mange hinder, men så mange som hjelper meg over de!
<3 <3 <3 Couldn`t have done it without you!! <3 <3 <3

Hvem hadde vel trodd....

Hvem hadde trudd at eg skulle ende opp tilbake på vestlandet for å studere på Høgskole!?
DET hadde i hvertfall ikkje eg! ;)

Å få en sånn diagnose kan være noe av det beste som har hendt meg.
Livet mitt stod litt på stedet hvil....
Vi var i en sirkel, hverken ond eller god, som vi ikke kom oss ut fra.
Vi gifta oss og alt var fantastisk, vi flytta og alt var fantastisk, men var alt så fantastisk i grunn?
Det skjedde jo en masse med oss som endra på så utrolig mye og mange av planene våre.
Det skjedde så mye vondt bl.a det i forhold til det å få unger, som vi ikke ha fått enda og hva som skjer i framtida kan eg jo ikke svaret på så...
Men vi var veldig oppslukt i nettopp det med unger.
Når du holder på med IVF og adopsjonspapirer osv osv så blir du helt oppslukt av det, det er alt du kan se og tenke på. Det er alt du gjør, hele livet ditt dreier seg om nettopp det.
Det er forferdelig slitsomt, kan eg si nå i ettertid!
Konstante spørsmål om hvorfor ikke, hvorfor oss, hva skjer i neste runde, hvordan skal vi ha råd til dette osv i den duren. Det er ufattelig slitsomt.

Når vi flytta så slapp noe av det taket.
Det var ingen rundt oss lenger med unger, det var ingen i vår vennekrets som var gravide eller hadde unger.
Så det ble ikke den typen "press" på oss lenger.
Og så utrolig deilig det var!!

Men likevel så kom vi ikke helt tilbake i gjenge.
Det finnes ikke noe mer urettferdig i verden enn når noe blir tatt fra deg eller du ikke kan få noe og dette skjer på ufrivillig basis.
Så det å være ufrivillig barnløs som det heter seg, er så ufattelig sårt og urettferdig.
Ja, eg vet det ikke er en menneskerett, men samfunnet i dag er lagt opp til å være et familie-samfunn, og er du ikke der så havner du litt på utsiden.
Men det er et anna tema igjen, som eg ikke orker å gå innpå nå.

Etter å ha bodd i Telemark bare en liten stund så kom det en svart flekk i mitt synsfelt.
Eg dro for å få sjekka det, for det er jo ikke vanlig.
Ble henvist fra fastlege til øyelege, og ble derfra henvist til mr av hodet for å sjekke evt bestennelser på synsnerven(e).
Tida gikk, og eg blei tilslutt kalt inn til øyelegen der beskjed var:
"VI HAR FUNNET NOE PÅ BILDENE DINE"
Den beskjeden ble eg seint heim med, og måtte leve med i 14 dager.
Det er de verste 14 dagene i mitt liv! Aldeles forferdelig.
Eg var til grava og tilbake igjen og halveis tilbake til grava...
Enden på visa blei at eg krevde å få vite akkurat hva de mistenkte!
Når de sa MS, så kjente eg en lettelse. En skuffelse. Et håp.
Det var noe som skjedde i meg.
MS kunne eg leve med, det var eg forbanna sikker på.
Så eg begynte å kontake MS-forbundet og snoke litt i forhold til hva dette var.
Etter uttallige samtaler med min nevrolog, sjekking av gamle lesjoner og sykdomshistorikk mener de å tro at min MS er en "snill" variant av RRMS. (attakvis)

Det å få en sånn diagnose å forholde seg til er også ganske overveldende, for gud hjelpa meg kor mye rart det finnes på nettet av informasjon som er uriktig.
For min del fikk det meg til å ta tak i livet mitt igjen.
Eg hadde begynt å trene, men etter diagnosen ble satt så ble eg enda mer gira på det.
Vi ble mer aktiv i forhold til friluftsliv.
Eg begynte på skole etter å ha jobba litt og oppfatta at eg ikke skulle stryke med i mårra.
Eg tok almennfagene eg mangla og begynte å snoke rundt på ka eg skulle bli når eg ble stor.
Eg er da uheldigvis en ganske fleksibel person som nok kunne ha passa til uhorvelig mange utdanninger og hadde store problemer med å bestemme meg.
På alle tester o.l eg tok så havna eg midt på treet, det var ingen klar retning som skilte seg ut.
Men tilslutt ramla eg innom ergoterapistudiet og leste lenge og vel på det, og fant ut at dette var interesant!
Så det var grunnen til at eg havna her.

Her har eg fått et lite nettverk av aldeles fantastiske mennesker.
Eg har ikke mindre enn to fantastiske arbeidsplasser.
Eg får dyrke mine hobbyer, og får oppleve at andre vil lære ting av meg.
Kor fantastisk ekje det? :)

Tre år er kjempelenge, men tida går samtidig fort.
Visst er det hardt å bo vekke og ikkje minst bo for seg sjøl igjen.
Det er så lenge siden at eg hadde nesten glemt hvordan det var.
Det er til tider skummelt, noen ganger er det ensomt og andre ganger er det aldeles herlig!! ;)

Eg har mye eg kan takke denna sjuka for, for den har gitt meg mye på både godt og vondt. Eg har fått den æren av å bli kjent med en hel bråta med fantastiske mennesker.
Ved å ha et verv så får eg være med på mye kjekt og eg får lære vanvittig mye om både meg sjøl og ka eg kan gjør for andre.
En kan si mye negativt om denna sjuka, men den fikk meg til å ta tak i livet mitt og for det er eg faktisk tilnærma evig takknemlig.
Misforstå meg rett, eg er ikke takknemlig for å ha fått denne sjukdommen, men når alt kommer til alt så hadde eg sikkert fremdeles stått på sidelinja av livet mitt og sett på at livet passerte meg.
Mens nå... Ja, nå vil eg faktisk si at eg lever!!! :)

Nå er det Anatomi som gjelder!
Eksamen er i Desember! :O
Det er utrolig skummelt det! Men eg har heldigvis ei fantastisk kollokvie eller kollektivgruppe, som eg ville sagt, så det skal vel helst gå bra.
Men eg kan jo se litt fram til og, for når det nærmer seg eksamen så skal eg jo heim i en laaang periode!
Herlighet kor godt det skal bli!!
Eg gleda meg vilt og uhemma til jul!!
Da skal eg heim til Telemark med skikkelig vinter, masse snø og julekos!
<3 eg skal heim til mannen min <3

Samtidig ser eg fram til å skulle tilbake til Stavanger og fortsette studiet, for herlighet kor spennende det er!
Eg gleder meg til flere år sammen med herlige mennesker og eg gleder meg til å lære utrolig mye nytt og spennende! :)

FAB. 5!!

Denne gangen er blogginnlegget til gruppa mi, forhåpentligvis også "kollektiv"-gruppa mi! ;)

Det er sikkert ikke noe dere har tenkt over, men dere er life-savere alle sammen.
Å være helt ny på en plass, uten noen kjente i nærheten er forferdelig.
Det er ikke noe morro på hverken ene eller andre måten, spesielt når en egentlig ikke vil være der for noe anna enn utdanningen en tar.
Å få en sånn fantastisk gjeng rundt seg da er uvurderlig verdifult! <3

Flokken på kino!! og Kina! ;)

Det å faktisk ha avtaler som ikke innvolverer skole, jobb eller andre lignende ting er så fantastisk.
Å kunne gå på kino og le, å lage mat sammen, og å ha det kjekt er så innmari viktig for å trives i hvedagslivet.

Mini feiring etter ferdig oppgave! 

For min del er det kanskje ekstra viktig å ha noen der, noen som kommer viss denna skrotten skaper seg vrang.
Når eg skulle dra vekk på skule, så tenkte eg (og eg tenker fremdeles) at ka i all verden gjør eg om kroppen min svikter meg og eg ikke kan bevege meg noe særs.
Det er innmari skummelt å vite at eg kan våkne en dag og beina mine svikter meg, eller synet eller noe anna.
Men takket være dere, så er en del av den frykten vekke!!
For eg vet at om eg ringer, om eg trenger hjelp, så kommer dere.
Det for meg å ha den sikkerheten er utrolig viktig, og eg er evig takknemlig!

Eg har nettopp hatt bursdag, og da ble eg overraska med kake og pakke fra gjengen!
Helt supert!!
Det ble en fantastisk bursdag pga dere herlige jentene! <3

Flokken arrangerer bursdagsfeiring! <3 

Eg ser fram til tre år med dere!
Mye latter, mye morro, men også alvor, tårer og knallhard jobbing mot et felles mål.
Nemlig å bli sabla gode ERGOTERAPEUTER!!! ;)

The "old days"...hehe

Akkurat nå er eg heime i fantastisk vakre Telemark!
Eg elska det, det må eg bare si!!
Det finnes ikke noe bedre enn å være heime! <3
Å kunne stikke innom de supre kollegene på gamlejobben og hilse på de, og å få høre av andre kjente at en gløder og en ser ut som en har det forferdelig bra...Åhhh det er fantastisk, rett og slett fantastisk! :D
Ser allerede fram til Jul, når eg skal heim i nesten 3 uker, det må en jo bare like! :)

Skåraheimens utsikt! 

Eg er så utrolig heldig som har så mange fantastiske mennesker i mitt liv.

Dere blir satt pris på, sjøl om eg ikke er den som er flinkast til å si det.
Å slippe å forklare i det vide og det breie hvorfor en ikke kan, hvorfor en ikke orker osv, men heller kunne fokusere på det som er positivt i livet er priceless!
Dere gjør det som kan virke umulig mulig!!
Ta det til dere, ikke bare den herlige gjengen i Rogaland, men alle som føler de fortjener det!

Jul i Skåraheimen!

Noen fler som gleder seg til jul!??
Eg gleder meg vanvittig.
Eg skal heim.
Eg skal jobbe, og eg skal være med min familie.
Forhåpentligvis blir det tid til en tur lenger opp i fylket og, for jul i Telemark med masse snø og min flokk er fantastisk!! <3

Positiv vs negativ

I det siste har eg fra flere hold fått høre at: «eg skulle ønske eg hadde like mye energi og krefter som deg, Torunn».

But here`s the thing.... det er jo nettopp det eg ikke har….
Eg vet derimot hva det er som gir meg energi og hva som tapper meg for energi.
Eg er veldig bevisst på dette, nettopp pga at energinivået mitt ikke er «normalt».
For uansett hvor frisk eg virker, så har eg denna sjuka som følger meg og den tapper meg for energi og krefter på måter du ikke kan forestille deg m.m du er en av oss.
For min del er helt utrolig hvor mye trening påvirker meg og min hverdag.
Eg trener mye, og ja eg vet at det kanskje ikke ser sånn ut, men eg gjør det mest fordi eg trives med det, men og fordi eg må!
Eg trener mye tung styrke det vil ikke si at eg driver med styrkeløft.
Grunnen til at eg trener styrke framfor å jogge meg en tur e.l. er måten styrke påvirker kroppen på.
Styrketrening kobles direkte til sentralnervesystemet, det bedre sentralnervesystemet, det bedrer signalene fra hjernen til rundtom i kroppen.

Trening, sentralnervesystemet og ms

Når da min sjukdom sitter i sentralnervesystemet så gir det mening i mitt hodet å bedre det feltet, når det er sagt så er dette noe som virker for meg og min ms, det er ikke dermed sagt at dette funker for alle.

Så lenge eg trener så orker eg å være med på forskjellige ting, eg orker å delta i livet, eg orker å ta del av andre sitt liv, eg orker å studere, jobbe og være kona til noen, eg har en følelse av å eksistere.

Derimot om eg ikke får trent som eg vil, så kommer denna sjuka snikande!
Det kommer et trykk i hodet mitt, som ikke kan beskrives.
Eg sover dårligere, kroppen knirker og protesterer.
Eg får fatigue, eg orker ikke en ting og om eg må gjøre noe så tar det alt av energi eg har.
Humøret detter, tanker (forbudte om du vil) kommer snikende og hele jenta blir et kaos.
Det blir en ond sirkel, som ikke er så lett å komme seg ut av!

Så hvorfor i all verden skal eg la være?!!!
Det krever mye av meg ja, men gevinsten er så innmari stor.
Dessverre så gjør det til at eg må nedprioritere andre ting som eg gjerne skulle vært med på…
Men det får heller våge seg, mitt liv er viktigast og for å kunne ha mitt liv så må det være sånn!

Eg har mine utfordringer, eg lar de sjeldent gå utover andre, og eg gjør mitt beste for å beherske de.
Såå tøft av meg å begynne på et studie…
JA, det er nettopp det!
Det er beintøft å være student med noen kognitive utfordringer.
Det er tøft å leve på ca ingenting og være avhengig av å spise skikkelig mat, både pga allergier, men og fordi trening OG kosthold spiller en rolle for hvordan eg er i min hverdag.
Det er kjempetøft å være så langt hjemmefra… i could go on….

Men i stede for å ha fokuset på at det er tøft, så ser eg framover!
Eg skal snart heim i nesten ei uke, og det er snart juleferie og før en vet ordet av det så er det første året omme!!

I går hadde eg en forferdelig dag!
Det har vært lite trening siste ukene, og det er dessverre bare eg som får svi for det.
Aaalt var tungt i går, og det var forferdelig å skulle være på jobb når en har det sånn.
Men det gikk på et vis, og i dag har eg fått trent og formen er igjen på topp! :D
Det har ikke noe med å ha mye energi å gjøre, det har noe med hva en velger å fokusere på her i livet!!

Denne uka blir kjempekjekk!
På tirsdag kommer min fantastiske mamma, og på fredag kommer mannen min!! <3 <3 <3
Så blir det opp til meg å holde meg på beina, så eg klarer det!
Alt handler om hvor du har fokuset ditt og hva du velger å gjøre/ikke gjøre, hvem du velger å ha i livet ditt og ikke.
Hva/hvem gir DEG positive opplevelser og hva/hvem gir DEG negative opplevelser!? 

Eg har sagt det så mange ganger før, men eg sier det igjen!

Eg er så heldig som har så mange fantastiske mennesker i mitt liv, som støtter og forer meg med positive opplevelser!
Hva skulle eg ha gjort uten dere??
Eg er dere evig takknemlig, for dere er med på å få min hverdag til å fungere!!!! J

Et liv jeg ikke valgte.....

Akkurat nå holder vi på med vitenskapsartikler på skolen, vi skal velge oss en artikkel, vi skal lese den og vi skal ha fremlegg nå på fredag.
Artikkelen min fanga min oppmerksomhet pga tittelen!
"Et liv jeg ikke valgte"....
Kor mange stemmer ikke akkurat de orda for??
Eg har hørt de orda så mange ganger fra så mange rundt meg, og tenkt nei du har ikke valgt det, but still....
Eg kan komme på en hel masse som eg ikke har valgt, som eg ikke så for meg at sånn skulle det være....
Eg valgte ikke å bli født inn i denna verdenen, eg valgte ikke familien eg blei født inn i, eg valgte ikke søstra mi...
Ikke valgte eg kor i landet vi skulle bo, kor eg skulle gå på skule eller kor mange år eg skulle gå på skule osv osv....
Eg valgte ikke åssen min oppvekst skulle bli, kor eg skulle bu, ka eg skulle oppleve både på godt og vondt, eg valgte "sure as hell" ikkje å bli sjuk....
Det er så mange ting i mitt liv som eg ikke valgte, det er så mange ting som ikke har blitt som eg ville og som for alt i verden ikke kommer til å gå min vei...!!
Og kor mange av oss møter ikkje på situasjoner som er så svarte, som tar deg til et sånt dyp at du står og skriker...HVORFOR MEG!? EG HAR IKKJE VALGT DETTA!!!
Ka skal du gjøre da?
Verden butter i mot ja, men da er det DU som velger åssen du vil håndtere det.
Det er da du skal bruke alt det du har blitt utrusta med av verktøy, fra nettopp den familien du ikke valgte å bli født inn i, til å gi de ufrivillige valga fingeren!!

For det kan du faktisk gjøre, du kan leve ditt liv og ha det kjempebra om du kan klare å flytte fokuset bare ørlite til siden...!
På mange måter så provoserer eg ganske sikkert forferdelig mange, og mange tror nok det at eg MÅ ha problemer pga alt mitt og min diagnose, og ja noen ganger har eg det.
Eg har mine dårlige dager da alt i meg skriker og eg har aldri vært mer sint på verden, men eg vil ikkje og eg håper ikkje at mine valg fører til at min hverdag blir som mine dårlige dager nå!!

For nei, det går ikkje en dag uten at tanken streifer meg..
Ka skjer i mårra!?
Våkner eg og kroppen min ikke virker?
Kan eg se?
Kan eg gå?
Kan eg gå om et par år?
Er det overmodig av meg å begynne på et sånt studie?
Er det bortkasta tid?
Åssen skal eg klare meg om kroppen svikter og mannen min er minst 4 timer unna meg?
En fin liten spiral av negative tanker, men så kommer et lysglimt, en tanke på/om noe som er så hinsides verdt å være oppe i lyset for og eg liker meg streng talt bedre der, så eg plukker vekk hvert av spmene eg har og sjøl om eg kanskje ikkje vil det så må eg ta en dag i slengen uansett kor slitsomt det er.
For eg er ei som elsker å planlegge, og du heite deg kor frustrerande det er å ikkje kunne gjøre det i hvertfall å måtte begrense det.

MEN eg så heldig at eg kan si til tross for at eg har og har hatt så mye eg ikkje har valgt i mitt liv, så er det noe av det som definitivt gjør meg til den unike personen eg er!
For noen valg har eg tatt sjøl!
Eg har valgt å ikke ha det så bra i ganske mange år, og eg sier eg har valgt fordi eg likte meg ikke der eg var...
Eg kunne gjort noe med det lenge før eg gjorde, så det var et valg eg tok.
Men nettopp pga noen sånne dårlige valg i mitt liv så er eg omgitt av de herligaste og mest fantastiske menneska du kan tenke deg!!! <3
Og om eg ikkje hadde tatt de dårlige valga, så hadde ikkje eg vært den eg er i dag.
Ja, klart eg sitter med en ballast som sikkert knuser Mount Everest i høyde, men so what!?
Eg har det bra!
Eg håndterer meg og alt mitt!
Eg velger å leve som eg gjør!
Eg har valgt min mann!
Eg har valgt mine venner!

Eg har valgt mitt liv!

Mange av valgene som ikke er mine, som eg ikke har valgt så er eg og evig takknemlig.Eg har en super familie, eg har en mamma som stiller opp "in a heartbeat" og eg har ingen anelse på kordan eg kan gi noe som viser min takknemlighet for det ho gjør for meg.Søstra mi er helt unik, desverre så bor vi så langt fra hverandre at det er sjeldent vi sees, og eg savner ho hver dag!
Faren min er en herlig nordlenning som er tvers gjennom god, og eg er den største pappajenta som finnes ganske sikkert.

Men en som er mitt valg er min mann!!
Den snillaste, godaste, og herligaste personen som finnes.
We`ve been throu hell together and still your right here....
I`m amazed, bobla mi!! <3

Gleder meg til mange fantastiske år sammen med deg!!
 DET VELGER EG!!
EG VELGER DEG!!!

Ny tilværelse som student...

Er liksom ikke helt sikker på hva jeg skal si i dag.
Det er helt sikkert at det er en stor omveltning for meg å bli student på heltid lang vekk fra hus og heim.
Det er ikke til å komme unna at savnet etter de hjemme er stort, men heldigvis for skype så blir i hvertfall avstanden noe mindre.
Det kjennes i hvertfall sånn ut! hehe... ;)

Kilebygda i Skien

Vi er jo så heldig at vi bor aldeles fantastisk til i vakre, vakre Telemark.
Vil ikke bytte det for noe, så eg gleder meg vilt til eg kan komme heim til flokken min.
Til alle prosjektene til meg og mannen min, alle bilene, alle turene, alle stundene, alle minnene som vi har og kommer til å få. <3

En av de mange hobbyene....(og ja, det er MEG)

Gode venner, gode tider, gode minner!!

Min fantastiske herlige venninne.
 Du er et herlig inkluderende menneske.
Alltid mye latter og morro med deg, og vi kan (om vi vil) dele alt som måtte være av problemer, fortid, framtidsgleder o.l.

Eg er utrulig glad i deg, you are my rock!!! <3 <3 

Nå er skolen komt godt i gang. 

Det har vært mye morro, det er innmari mye å lære og eg liker det! :) 

Skolen er kjempeflinke til å tilrettelegge for de som måtte trenge det.

Lærerene vi har tok initiativ til en kveld ute med middag for hele klassen inklusive lærerene, og for en herlig kveld det ble. 

Praten gikk løst, vi fikk god mat og det var innmari koselig.

Kosekveld ute med klassen :) 

Hittil har vi hatt en gruppeoppgave om hva ergoterapi er og hvordan det brukes innen folkehelse, som vi valgte å korte inn til universell utforming pga størrelsen på tema.

Da fikk vi lånt en del hjelpemiddel så vi kunne teste ut hvordan universell utforming var for en student i en skolehverdag.

Dette lagde vi film om.
Å lage denne filmen var veldig lærerikt.
Det var både morro og veldig spesielt.

Vi kan selvfølgelig ikke si noe om hvordan det er for den som til daglig sitter i rullestol eller ikke ser/hører, men vi kjente litt på det denne dagen.

Noen måtte hjelpe oss, det var ingen selvfølge at en klarte alt sjøl.
Stygge blikk og ubrukelige holdninger fra folk en møtte på gata.

Ikke kan eg forstå at det er mulig, men hvermannsen har tydeligvis mye å lære.

Universell utforming ET 13

For meg var opplevelsen meget spesiell, da eg i en periode av filmen sitter i rullestolen.

Når en har min diagnose, så lager en  seg opp noen formeninger (når en får diagnosen vel og merke) om hvordan dette blir.

Hvordan dette skal gå, klarer eg dette, kan eg bli avhengig av hjelpemiddel og når skjer det?!? 

Så det for meg å ta det steget å sette meg i rullestolen var en utfordring.
Det vistes nok ikke for de rundt meg, men det var en indre kamp som pågikk, fordi dette kan bli min fremtid.

Eg er veldig klar over det, og eg har made my peace with it, men likevel kjentes det ut som eg skulle slites i to innvendig.

Ene delen ville snu og springe så langt vekk fra denne stolen som overhodet mulig, mens den andre delen var litt mer avslappet og tenkte jaja, du kan jo like gjerne teste.

Som regel når sånne situasjoner oppstår så har eg mannen min der, og kan støtte meg til han.

Men denne gangen måtte eg håndtere dette aleine, og det var ingen koselig affære.
All ære til de som gjør alle vanskelig ting i verden på egenhånd.

Enden på visa, til tross for utfordringer er at vi klarte oppgaven, så hurra for gruppe 5. 

Nå har vi fått en individuelloppgave som har innlevering på mandag.

Eg må bare si at eg priser meg lykkelig over gruppa vår.

Vi har jobba sammen sjøl  om det er en individuell oppgave, og det er helt fantastisk.

Vi er sosiale, vi har det morro sammen, lager mat og koser oss!! 

Gromgjengen! ;)

I helgen som var så fikk eg endelig reist heim en tur, og HERREGUD kor godt det var å se mine og bare mine igjen.

Venner, mannen, hus, heim, grenland, hundene og pus. Love it!!!

Gjensynsglede!! <3

Til uka begynner eg i ny jobb, på en rahabilitering.

På denne plassen er det rehab for hjerte/lungesyke, kreftpasienter og fedme.

Det blir nok mange sterke inntrykk og historier, men eg trur og det blir kjempespennende og garantert litt utfordrende, men det er rett inn i fagfeltet eg nå har valgt og det liker vi! :)

Uka som kommer blir meget spennende på mange måter, da skal eg på opplæring i nye jobben og vi skal ha muntlig fremlegg på den individuelle oppgaven vår.

Eg skal være så glad når den er ferdig og forhåpentligvis godkjent!!

Akkurat nå har eg aldeles panikk for at eg ikke skal få godkjent oppgava, og eg prøver så godt eg kan å ikke skulle stresse.

For stress fører ingenting godt med seg i forhold til generell helse og kronisk helse.

Er det lov å dele de opp sånn? :P 

Så med dette ønsker nettopp deg som leser dette en fortsatt strålende uke.

Kos deg og nyt de små gode øyeblikkene i livet sammen med dine kjære, det er så utrolig viktig!!

Urettferdig verden...Men vi har det bra!

Av og til blir eg så inderlig forbanna og lei.

Så mye i mitt liv, så mange ønsker, så mange håp…..

Ikke et av de er oppnåelig.

Gang på gang blir eg slått ned, og ka gjør eg, jo eg samler meg sammen og kryper opp igjen hver eneste gang.

Til tider kan en lure på whats the point, men 95% av tiden er livet mitt fantastisk.

Så kommer de 5 % snikende med sine stygge tanker og nei – følelser.

Det er så mye dritt som foregår rundt omkring i verden, og hver enkelt har nok med sitt.

Klart det, eg har nok med mitt eg og.

Men så urettferdig som verden er……

Etter en helt normal og grei oppvekst, så følger det jo et ønske om utdanning o.l.

Jeg prøver først helse og sosial, men er mer interesert i andre ting enn skole, så det gikk sånn så som så med det…..

Jobber litt, og prøver på nytt med skole.

Denne gang mekanisk også transportfag. Alt eg ville var å kjøre stooor bil, og mye i meg vil i den retningen enda.

For meg finnes det ikke noe mer sexy enn en diger, flott bil med mye krom osv på, men det er meg.

Uansett, den utdanninga gikk i dass fordi den ene armen min slutta å virke HELT og ryggsøyla mi var stiv som en stokk.

Eg var rett og slett bevegelseshemma, så den utdanninga fikk eg ikke lov å avslutte fordi eg fikk ikke lov å kjøre opp.

Får eg lov i dag? Vet ikke, men sikkert ikke pga diagnose.

Så eg krabber opp den bakken igjen, nok et knust fremtidshåp samtidig med en redsel…

Det er noe galt med meg, hvorfor finner de det ikke ut??

Biter tenna sammen og jobber for å komme tilbake i gjenge og klarer det sånn noen lunde.

Eg finner mannen i mitt liv (YEY) rett foran snuta på meg, og der har han jo vært sånn ca i ti år….Hvem visste vel det!? ;)

Vi har det fantastisk, vi forlover oss og nye drømmer gror…

Barn er det vi ønsker oss.

Skulle det bli så enkelt? NEI.

Ops, vi kan ikke få barn.

Vi var igjennom

 Runder IVF, eller prøverør som det heter på folkemunne.

Full klaff på første forsøk, hurra for oss, MEN neida…. Da var hcg-nivået lavt, men det er ingen fare så lenge det dobler seg.

Javel, vi venter. Blodprøve hver uke. Håp stiger og håp knuses. Ene uka stiger hcg`n, neste uke synker den. Det ender som det måtte med spontanabort etter en to månder lang karuselltur av hormoner og følelser, håp, glede og sorg.  Ingenting skjer på de neste…

Da tenker vi neivel, børste av oss og krabber opp den jævla bakken igjen…

Så skjer det, mannen mister jobben, en hjørnesteinsbedrift går under.

Hva gjør vi nå da…?

Vi klarer oss, somehow, og til slutt ringer det fra en jobb i Telemark, så vi flytter!

Vel og merke først etter at vi hadde hatt avstanden mellom oss en periode, men det ble for dyrt.

Så eg flytter etter.

Flott plass, masse flotte mennesker, vi trives.

Vi starter adopsjonsprosess, for ønsket om barn er veldig sterkt.

Alt går veldig bra, alt ser lyst ut.

Vi mister leieboerene våre, og må selge huset. Markedet suger, så vi må selge så vi sitter med restlån.

Det ene øyet mitt får en veldig stort  svart felt, og eg blir sendt til øyelege.

Øyelege sender videre til mr av hodet….venting….innkalling…

Øyelegen sier; de fant NOE på mrbildene dine, så du blir henvist videre til spesialist.

Hva er det ? Nei, det kunne ikke øyelegen svare på….

Går hjemme i 14 dager, holder på å klikke, har vært til grava og tilbake igjen på den tiden, har vært innom de verst tenkelige diagnoser…

Ringer øyelegen og krever at de sier hva som mistenkes…Det er MS.

Vente på innkalling igjen….nevrologisk denne gangen….utredning pågår, og det blir konstantert ms.

Så hva skjer med adopsjonsprosessen, jo der får vi avslag pga diagnosen min….Så flott!

Okei, vi begynner å forstå at vi skal ikke få barn, vi er tydeligvis ikke egna som foreldre til noen fordi eg har to bokstaver på slep.

Eg er meget oppegående, eg har særdeles små utslag av plager, eg fungerer i hverdagen, sjuka mi er rolig.

Har det noe å si? Nei, fordi en lege, bufetat sin lege omtrent gir meg dødsdommen. Noen burde kanskje lese seg opp litt.

Hvorfor kunne de ikke møte oss? Treffe personene som det står om? Ja eg vet at mange med MS sliter veldig mye…Men hvorfor skal alle dras under samma kammen???

Men men…to slag i tryne når vi nesten har komt opp bakken….igjen….

Vi tar sats atter en gang. Vi lever videre. Vi har det bra!!

Men uansett hvor bra vi har det, uansett hvilke utfordringer vi har hatt/kommer til å få vil det alltid være noen som klarer å få alt til å føles så forbanna urettferdig.

Toskne tanker eg vet, men hvorfor kan ikke vi får barn? Vi har et vanvittig sterkt bånd i mellom oss.

Vi er sunne, vi er friske, vi koser oss ute i friluft, vi har helt grei økonomi (når eg ikke studerer, så det gjelder ikke i dag), vi har mye å gi en liten sjel, men vi er ikke egna som foreldre.

Så å gå på et kjøpesenter, ute på tur e.l andre situsjoner og ser på alle de folka som ikke burde hatt unger av forskjellige grunner, så skjærer det langt inni hjerterota og en har lyst å hyle!

FOR DET ER SÅ FORBANNA URETTFERDIG.

En blir aldri ferdig, en trur en har overtaket også kommer det en situasjon der en bare faller tilbake til de forbudte tankene, til «misunnelsen», til frustrasjonen, til sinne, til nedturen….igjen og igjen….

Men hver eneste gang så reiser en seg opp, en retter på klærne, en koster av seg bøsset og tar fatt nok en gang på den derre motbakken….

Så kommer det en sjel utenfra, gløtter såvidt  inn i situasjonen og sier: det er i motbakker det går oppover…

WELL,YOU DONT SAY!!!!!

Alt en vil gjøre er å rive av seg håret i rein frustrasjon!! I know!!

Føler det som om eg ikke har gjort anna i hele mitt liv!

Når skal det flate litt ut i mitt liv??

Livet er greit, jeg studerer og mannen jobber.

Jeg velger meg en linje som gjør at eg må flytte på meg. Men sånn er det.

Det hadde ikke vært noe problem for meg å flytte,selvfølgelig er det ikke noe moro i forhold til mannen og venner, men det hadde gått fint!!

Men så skjer det…

Rett før studiestart, dør bestefaren min.

Det er det hardeste eg noen gang har gjort. Eg kunne ikke dra i begravelsen pga studiestart. Eg måtte flytte til en helt ukjent plass. Og eg måtte være aleine. Eg måtte flytte fra mannen min.

Aldeles forferdelig!!!!

Nå har det gått litt over 14 dager ut i studieåret, og endelig begynner eg å komme til meg sjøl.

Alt stresset med flytting er vekke, begravelsen har vært og ingenting kunne eg gjøre med det, eg har ny jobb, eg begynner å bli litt kjent med kollektivtransporten så det er lettere å forflytte seg og ikke fullt så skummelt. Eg kan skype med mannen, så avstanden føles noe kortere og eg skal snart heim en tur på besøk.

Så uansett hvor stort og tungt det som kastes på meg er, så kommer eg ALLTID til å reise meg opp igjen, eg kommer ALLTID til å ta fatt på den der helsikes bakken, men eg kommer ALDRI til å komme over alt som kommer min vei.

Det vil alltid være en utfordring.

Men så lenge eg og mannen har det bra kan vi overvinne alt.

Som en klok mann engang sa; «det e berre et hinder, kanskje litt større enn tidligere, men viss vi tar litt bedre sats så klarer vi det og»

Så denne utdanninga skal eg klare, med alle mine utfordringer, men eg skal klare den! Eg skal fortsette å være glad jenta, men eg kommer til å ha mine dårlige dager for verden er fremdeles en urettferdig plass. Men eg kan jammen gjøre det beste utav mitt så får vi se da…. ;)

Så sjøl om verden kjennes urettferdig så vet eg at nettopp eg er super heldig som har den mannen eg har. Og at vi har det forholdet som nettopp vi har!!

Elsker deg, bobla mi!